Markedet for kjøp og salg av klimakvoter kan bli like sårbart som finansmarkedene har vært
Omfattende svindel i handelen med CO2-kvoter er avslørt av Europol. Det er skattesvindel det dreier seg om. Svindelen har foregått i flere land, og foreløpig summerer den seg til minst 45 milliarder kroner i løpet av halvannet år.
Svindlere kjøpte CO2-kvoter, dvs. rett til å slippe ut en viss mengde CO2, fra selgere i et annet land til en pris uten moms. Så ble kvoten solgt videre med tillegg av moms til en innenlandsk kjøper. Men momsen ble aldri overført til skattemyndighetene, og svindlerne forsvant.
Også mer avanserte svindelopplegg ble utvikla. Grupper av svindlere kunne for eksempel sende utslippstillatelser fra land til land i flere runder og forsyne seg av momstillegget hver gang tillatelsen var innom et nytt land. Poenget var å ”forsvinne” i tide - mens leken ennå var god.
Denne momssvindelen fikk et så stort omfang at det ble svært opplagt at noe var galt. Høsten 2008 økte omsetningen av kvoter på uforklarlig vis – til tross for finans- og økonomikrisa. Europol begynte derfor å undersøke hva som foregikk. I Frankrike ble det 2. juni i år inngått 19,2 millioner salgskontrakter for CO2-kvoter mens det resten av måneden i gjennomsnitt var et daglig salg på 2,2 millioner. Det var da Europol slo til.
Det har vært relativt enkelt å bli kvitt mye av denne svindelen. Flere land, bl.a. Storbritannia, Frankrike, Spania og Danmark har endra momsreglene slik at det nå er selgeren og ikke kjøperen som skal sørge for at moms legges til og innbetales.
Etter slike endringer i skattereglene, falt omsetningen av utslippskvoter påtagelig, noen steder ned til tiendeparten av hva den hadde vært. Europol frykter at svindlere vil flytte virksomheten over til EU-markedene for strøm og gass.
Europol-direktør Rob Wainwright sier til avisa Guardian at svindelen kan ramme troverdigheten til EUs system for kjøp og salg av utslippskvoter. Kvotene gir rett til å slippe ut en viss mengde CO2. Den som slipper ut mindre CO2 enn en har kvote til, kan selge ”det ubrukte utslippet” til noen som er villige til å betale for å slippe ut mer CO2 enn de har kvote til å slippe ut.
Kvoteprisen vil avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.
Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.
Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet et par år fungerte etter hensikten. Men i høst har nye problem oppstått. I forhold til Kyoto-forpliktelsene sitter Russland og Ukraina med så store ubrukte utslippskvoter at hvis de kaster dem inn på EUs kvotemarked, vil det bryte sammen på ny. Det er det visse tendenser til. Enkelte av EUs nye medlemsstater er i samme situasjon.
Svindelavsløringene kom svært ubeleilig for EU (og Norge) i forhold til klimaforhandlingene i København. Det har vært et mål for de europeiske regjeringene å få langt større deler av verden inn under et felles kvotemarked for CO2-utslipp.
Det fins mange motforestillinger mot å basere klimapolitikken på kjøp og salg av utslippskvoter. Den momssvindelen som nå er avslørt, er i seg sjøl ikke noe tungtveiende argument mot et slikt kvotemarked. Svindelen var lett å avsløre når en først forsto hva som foregikk, og den lar seg antakelig forhindre med endringer i momsregler.
Men alle slike omfattende og uoversiktlige markeder der store pengemengder skifter eier, kan utsettes for mange former for svindel. For det klimapolitiske kvotemarkedet kommer i tillegg at kontrollen med at CO2-utslippene faktisk er i samsvar med de kvotene som utslipperen rår over, er helt avgjørende for at kvotemarkedet fungerer slik det skal.
Den momssvindelen som nå er avslørt, kan derfor rokke ved troverdigheten ved å satse klimapolitikken så ensidig på et internasjonalt marked for kjøp og salg av CO2-kvoter som EU - og for en stor grad også Norge - gjør.
En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.
Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Det var gamle, gode Adam Smith ikke i tvil om. Var det noe han advarte mot, så var det å slippe finansmarkeder fri. Den advarselen ble tatt alvorlig i bortimot 200 år. Det er bare de siste tretti åra den frie finansflyten har omgitt oss.
Markedene for kjøp og salg av klimakvoter, strøm, gass, olje og andre råvarer får stadig flere likehetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.
Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19/12-09 (51/2009))
mandag 21. desember 2009
På vei mot en stat?
EU har ikke alle kjennetegn på en stat, men nærmer seg stadig mer
En stat kjennetegnes ved at den har institusjoner som sørger for et felles lovverk og en felles valuta, som kan ilegge skatter og vedta statens budsjett, som har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og som håndhever yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen.
EU har ikke alle de kjennetegn som stater har, men nærmer seg skritt for skritt en europeisk statsdannelse:
- EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene.
- EU har en felles valuta - foreløpig for 16 medlemsland - men målet er at den skal være felles for alle medlemsland. Penge- og rentepolitikken til de 16 eurostatene fastlegges av EUs sentralbank i Frankfurt. Denne banken har som eneste oppgave å holde prisstigningen under to prosent i året. Ingen av eurostatene kan gripe inn mot den penge- og rentepolitikken som Sentralbanken bestemmer seg for.
- EU kan ikke ilegge vanlige skatter, men utvikler i stigende grad opplegg for å harmonisere avgiftspolitikken. Vetoretten gjelder fortsatt i skatte- og avgiftspørsmål.
- EU har et lite felles budsjett i forhold til hva stater har – rundt 1 prosent av nasjonalproduktet mot 25-50 prosent i medlemsstatene.
- Det er EU som står for handelspolitikken og fastlegger tollsatsene utad på vegne av medlemsstatene.
- EU har siden Maastrichttraktaten i 1991 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Lisboatraktaten fører EU mange skritt videre, men det er ennå langt fram til at EU tar over utenriks- og sikkerhetspolitikken. Til det er interessene for ulike og målene for sprikende. Vetoretten gjelder derfor fortsatt som hovedregel på dette området.
- EU håndhever yttergrensene med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser), grensepassering (Schengen) og flyktning- og asylpolitikken – og er i ferd med å utforme en felles innvandringspolitikk.
- Politi og rettsvesen samordnes stadig tettere, og kimen til felles hærstyrker er der i form av felles utrykningsstyrker og kampgrupper. Men fortsatt er politi og rettsvesen et nasjonalt anliggende, og militær aksjon forutsetter nasjonale vedtak.
Lisboatraktaten gir på viktige saksfelt EU rett til å inngå internasjonale avtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat. Det betyr at EU på disse områdene kan opptre som en stat utad.
Den nye traktaten gir EU enekompetanse i forhold til medlemsstatene når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltningen av fiskeressursene.
Unionen skal ”dele kompetansen” med medlemsstatene i politi- og justissaker, om landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og om deler av helsepolitikken.
Men på alle områder med delt kompetanse har EU førsteretten til å vedta noe. Og i tillegg har EU-lover og EU-retten forrang hvis det skulle bli en lovkollisjon. Uttrykket ”delt kompetanse” er derfor sterkt misvisende. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan gå på tvers av vedtak fra Unionens side.
Dette betyr at EU på viktige områder defineres som en stat også innad – i forhold til medlemsstatene. EU har ikke all den myndighet og makt som stater vanligvis har. Men EU vil virke som en stat på de områdene der EU gis ”enekompetanse” og såkalt ”delt kompetanse”. Som en ser, dreier det seg ikke om småtterier.
Til nå har EU skritt for skritt utvikla seg mot en ”stadig tettere union” – slik det ble uttrykt allerede i Roma-traktaten i 1957. Alle traktatendringer har vært endringer i den retningen. Vil det fortsette slik?
Det er på ingen måte opplagt. To forhold virker i motsatt retning:
1. Nasjonale interesser er mer seiglivede enn mange EU-ideologer skulle ønske. Innad i EU slår det ut i flere og sterkere politiske spenninger jo flere land som må ivareta sine nasjonale interesser gjennom det som til slutt blir EUs felles politikk på ulike områder.
2. Et EU med 27 medlemsland, med langt større forskjeller i levekår, næringsstruktur og politiske erfaringer enn den gang EU besto av 15 vesteuropeiske land, vil kunne havne i så stor styringskrise at det blir nødvendig å føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på enkelte saksfelt.
Dette betyr at EU de nærmeste åra vil stå overfor et grunnleggende veivalg: Enten kjøre EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interesser i sjakk – eller bryte denne utviklingen mot en ”stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.
Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som ble innført i januar 1999 dramatiserer konfliktene omkring dette veivalget.
Felles penge- og rentepolitikk krever at finanspolitikken (de nasjonale statsbudsjettene) i de 16 euro-statene samordnes tett. En regjering som fører en mer ekspansiv finanspolitikk enn andre, blir gratispassasjer i forhold til de andre regjeringene. Fra sentralbanken i Frankfurt får den det samme rentenivået som de andre – og fra de andre statsbudsjettene får den lavere prisstigning enn om de andre regjeringene hadde ført en like ekspansiv finanspolitikk.
En pengeunion krever derfor gjensidig solidaritet mellom de statene som inngår i pengeunionen. Hvis denne solidariteten svikter, fins det bare to utveier: Enten at hele pengeunionen bryter sammen – eller at statsbudsjettene sentralstyres fra Brussel. Det siste ville innebære at det bare er rettsvesenet og utenriks- og sikkerhetspolitikken som henger etter på veien mot en europeisk stat med alle fullmakter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12/12-09 (50/2009))
En stat kjennetegnes ved at den har institusjoner som sørger for et felles lovverk og en felles valuta, som kan ilegge skatter og vedta statens budsjett, som har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og som håndhever yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen.
EU har ikke alle de kjennetegn som stater har, men nærmer seg skritt for skritt en europeisk statsdannelse:
- EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene.
- EU har en felles valuta - foreløpig for 16 medlemsland - men målet er at den skal være felles for alle medlemsland. Penge- og rentepolitikken til de 16 eurostatene fastlegges av EUs sentralbank i Frankfurt. Denne banken har som eneste oppgave å holde prisstigningen under to prosent i året. Ingen av eurostatene kan gripe inn mot den penge- og rentepolitikken som Sentralbanken bestemmer seg for.
- EU kan ikke ilegge vanlige skatter, men utvikler i stigende grad opplegg for å harmonisere avgiftspolitikken. Vetoretten gjelder fortsatt i skatte- og avgiftspørsmål.
- EU har et lite felles budsjett i forhold til hva stater har – rundt 1 prosent av nasjonalproduktet mot 25-50 prosent i medlemsstatene.
- Det er EU som står for handelspolitikken og fastlegger tollsatsene utad på vegne av medlemsstatene.
- EU har siden Maastrichttraktaten i 1991 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Lisboatraktaten fører EU mange skritt videre, men det er ennå langt fram til at EU tar over utenriks- og sikkerhetspolitikken. Til det er interessene for ulike og målene for sprikende. Vetoretten gjelder derfor fortsatt som hovedregel på dette området.
- EU håndhever yttergrensene med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser), grensepassering (Schengen) og flyktning- og asylpolitikken – og er i ferd med å utforme en felles innvandringspolitikk.
- Politi og rettsvesen samordnes stadig tettere, og kimen til felles hærstyrker er der i form av felles utrykningsstyrker og kampgrupper. Men fortsatt er politi og rettsvesen et nasjonalt anliggende, og militær aksjon forutsetter nasjonale vedtak.
Lisboatraktaten gir på viktige saksfelt EU rett til å inngå internasjonale avtaler som forplikter medlemsstatene uten at avtalene trenger å bli ratifisert i den enkelte medlemsstat. Det betyr at EU på disse områdene kan opptre som en stat utad.
Den nye traktaten gir EU enekompetanse i forhold til medlemsstatene når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og forvaltningen av fiskeressursene.
Unionen skal ”dele kompetansen” med medlemsstatene i politi- og justissaker, om landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og om deler av helsepolitikken.
Men på alle områder med delt kompetanse har EU førsteretten til å vedta noe. Og i tillegg har EU-lover og EU-retten forrang hvis det skulle bli en lovkollisjon. Uttrykket ”delt kompetanse” er derfor sterkt misvisende. Ingen ting som vedtas på statlig, regionalt eller lokalt nivå i medlemsstatene, kan gå på tvers av vedtak fra Unionens side.
Dette betyr at EU på viktige områder defineres som en stat også innad – i forhold til medlemsstatene. EU har ikke all den myndighet og makt som stater vanligvis har. Men EU vil virke som en stat på de områdene der EU gis ”enekompetanse” og såkalt ”delt kompetanse”. Som en ser, dreier det seg ikke om småtterier.
Til nå har EU skritt for skritt utvikla seg mot en ”stadig tettere union” – slik det ble uttrykt allerede i Roma-traktaten i 1957. Alle traktatendringer har vært endringer i den retningen. Vil det fortsette slik?
Det er på ingen måte opplagt. To forhold virker i motsatt retning:
1. Nasjonale interesser er mer seiglivede enn mange EU-ideologer skulle ønske. Innad i EU slår det ut i flere og sterkere politiske spenninger jo flere land som må ivareta sine nasjonale interesser gjennom det som til slutt blir EUs felles politikk på ulike områder.
2. Et EU med 27 medlemsland, med langt større forskjeller i levekår, næringsstruktur og politiske erfaringer enn den gang EU besto av 15 vesteuropeiske land, vil kunne havne i så stor styringskrise at det blir nødvendig å føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på enkelte saksfelt.
Dette betyr at EU de nærmeste åra vil stå overfor et grunnleggende veivalg: Enten kjøre EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interesser i sjakk – eller bryte denne utviklingen mot en ”stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til nasjonalstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.
Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som ble innført i januar 1999 dramatiserer konfliktene omkring dette veivalget.
Felles penge- og rentepolitikk krever at finanspolitikken (de nasjonale statsbudsjettene) i de 16 euro-statene samordnes tett. En regjering som fører en mer ekspansiv finanspolitikk enn andre, blir gratispassasjer i forhold til de andre regjeringene. Fra sentralbanken i Frankfurt får den det samme rentenivået som de andre – og fra de andre statsbudsjettene får den lavere prisstigning enn om de andre regjeringene hadde ført en like ekspansiv finanspolitikk.
En pengeunion krever derfor gjensidig solidaritet mellom de statene som inngår i pengeunionen. Hvis denne solidariteten svikter, fins det bare to utveier: Enten at hele pengeunionen bryter sammen – eller at statsbudsjettene sentralstyres fra Brussel. Det siste ville innebære at det bare er rettsvesenet og utenriks- og sikkerhetspolitikken som henger etter på veien mot en europeisk stat med alle fullmakter.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 12/12-09 (50/2009))
Ei vanlig uke i EU
Laval får erstatning mens medbestemmelse, sikkerhet og arbeidsmiljø svekkes
EU har alltid hatt slagside til fordel for kapitaleiere og arbeidsgivere. De siste åra har slagsida tatt fullstendig overhånd. Konsekvensene er mange.
I løpet av den siste uka er svenske fagforbund dømt til å betale erstatning og saksomkostninger fordi de trodde at svensk lov gjaldt i Sverige. Ministerrådet behandler et forslag som vil svekke mulighetene for medbestemmelse for ansatte i selskap med virksomhet i mer enn ett land. Nye regler for landeveistransport øker muligheten for å dumpe lønningene for utenlandske sjåfører. Sikkerheten ved helikoptertransport på sokkelen kan svekkes av nye EU-regler, og små bedrifter får sjansen til å svekke innsatsen for et bedre arbeidsmiljø.
1. Den svenske Arbetsdomstolen har dømt det svenske bygningsarbeiderforbundet Byggnads og Elektrikerforbundet til å betale en erstatning på 550.000 kroner og saksomkostninger på to millioner, til det latviske selskapet Laval un Partneri. Dette selskapet tok i mai 2004 med seg latviske bygningsarbeidere til et byggeoppdrag i Sverige. Byggnads prøvde å få til en tariffavtale med det latviske selskapet, men det ble avvist.
Byggnads gikk da til blokade av byggeplassene til Laval, en blokade som ble fulgt opp av Elektrikerforbundet og Transportarbeiderforbundet. Det latviske byggefirmaet reiste saken for den svenske Arbetsdomstolen som sendte den videre til EF-domstolen.
EF-domstolen fastslo i desember 2007 at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige. Like ulovlig var det å gå til blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige.
Byggnads kan fortsatt gå i forhandlinger om å opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap, og for å få det til, kan Byggnads ta i bruk de konfliktmidlene som svensk lov godkjenner. Men selskap registrert i andre EU-land kan ikke utsettes for noe slikt. Det spiller ingen rolle om det utenlandske selskapet er oppretta av svensker for å slippe å ha Byggnads som motpart og for å slippe unna svensk lov i Sverige.
Mest provoserende er det at Arbetsdomstolen for fem år sia fastslo at blokaden til Byggnads var fullt lovlig. Byggnads og Elektrikerforbundet må dermed betale 2,5 millioner kroner for handlinger som var lovlige den gang de ble utført.
Dommen i Arbetsdomstolen var ikke enstemmig. Den ble felt med fire mot tre stemmer. Men rettskraftig er den.
2. EU-kommisjonen er bekymra fordi så få små og mellomstore bedrifter slår seg sammen på tvers av grenser eller etablerer filialer i andre land.
For å bøte på dette har EU-kommisjonen lagt fram et forslag til forordning som vil innføre en ny type ”europeisk aksjeselskap” beregna på det som kalles små og mellomstore bedrifter. De nye aksjeselskapene forkortes til SPE (Societas Privata Europea) og vil bli et alternativ til vanlige aksjeselskap som dannes etter nasjonale lover i det enkelte land.
SPE-ordningen vil gjøre det enklere å flytte virksomheten til andre land, flytte hovedkontoret til et annet land, fusjonere med selskap i andre land. Et SPE-selskap kan være registrert i ett land, ha hovedkontoret i et annet og ha sin virksomhet og de fleste ansatte i et tredje.
Det er forslaget til medbestemmelse som bekymrer fagbevegelsen mest. I dag er det bare åtte EU-land som har ordninger for medbestemmelse for ansatte.
Etter forslaget til forordning skal reglene for medbestemmelse følge reglene i det landet der SPE-selskapet er registrert. Det betyr at et SPE-selskap kan spekulere i å registrere seg i et land uten regler om medbestemmelse for de ansatte - eller bestemme seg for å omregistrere seg til et slikt land.
3. To EU-forordninger kan ramme sikkerheten ved helikoptertransporten på sokkelen. I dag er flyginger til norsk sokkel av sikkerhetsmessige grunner forbeholdt norske operatører. EU krever at utenlandske operatører likebehandles.
– Konsekvensen kan bli at det laveste anbud og den laveste kvalitet på helikopter og mannskap må aksepteres, sier Ketil Karlsen, HMS-sjef i fagforbundet Industri Energi (IE) til Aftenbladet 3. desember.
Et samarbeid mellom Luftfartstilsynet, Oljeindustriens Landsforenings (OLF) og de ansatte har ført til at sikkerheten er langt bedre på norsk sokkel enn i Nordsjøen som helhet. På norsk sokkel er det 0,4 dødsulykker per million flytimer, mot fem ganger så mange for Nordsjøen som helhet.
4. Nye EU-regler for kabotasje i veitransporten kan åpne for sosial dumping i stor stil. Kabotasje står for at en utenlandsk lastebil kan ta på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem når det opprinnelige oppdraget er fullført.
De nye reglene betyr at en utenlandsk lastebil kan kjøre tre turer på sju dager i et annet EU-land. Etter det må bilen kjøres tilbake til hjemlandet før den kan settes inn for en ny runde.
Miljømessig er det en god ordning at trailere ikke kjører tomme. Men det er ingen kontroll med lønnsnivået for kabotasje-sjåførene. Fra Danmark etableres det for eksempel filialer sør for grensa mot Tyskland. Derfra kjører østeuropeiske sjåfører i Danmark for lønninger langt under dansk tariff.
På spørsmål i Folketinget erkjente den danske regjeringen at den verken vil eller kan gjøre noe med denne situasjonen.
5. EU-kommisjonen har lagt fram et større opplegg for å lette de administrative byrdene i næringslivet. I den forbindelse foreslås det å avskaffe ordningen med at skriftlige arbeidsplassvurderinger (APV) for virksomheter med under ti ansatte.
En dansk undersøkelse viser at sju av ti virksomheter mener at arbeidet med arbeidsplassvurderinger forbedrer arbeidsmiljøet, og at samarbeidet mellom ledelse og ansatte styrkes. Dansk LO protesterer og viser til at APV er ”et verktøy som arbeidsgivere og ansatte kan bruke til å finne ut hvordan en kan forebygge ulykker og et dårlig psykisk arbeidsmiljø”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5/12-09 (49/2009))
EU har alltid hatt slagside til fordel for kapitaleiere og arbeidsgivere. De siste åra har slagsida tatt fullstendig overhånd. Konsekvensene er mange.
I løpet av den siste uka er svenske fagforbund dømt til å betale erstatning og saksomkostninger fordi de trodde at svensk lov gjaldt i Sverige. Ministerrådet behandler et forslag som vil svekke mulighetene for medbestemmelse for ansatte i selskap med virksomhet i mer enn ett land. Nye regler for landeveistransport øker muligheten for å dumpe lønningene for utenlandske sjåfører. Sikkerheten ved helikoptertransport på sokkelen kan svekkes av nye EU-regler, og små bedrifter får sjansen til å svekke innsatsen for et bedre arbeidsmiljø.
1. Den svenske Arbetsdomstolen har dømt det svenske bygningsarbeiderforbundet Byggnads og Elektrikerforbundet til å betale en erstatning på 550.000 kroner og saksomkostninger på to millioner, til det latviske selskapet Laval un Partneri. Dette selskapet tok i mai 2004 med seg latviske bygningsarbeidere til et byggeoppdrag i Sverige. Byggnads prøvde å få til en tariffavtale med det latviske selskapet, men det ble avvist.
Byggnads gikk da til blokade av byggeplassene til Laval, en blokade som ble fulgt opp av Elektrikerforbundet og Transportarbeiderforbundet. Det latviske byggefirmaet reiste saken for den svenske Arbetsdomstolen som sendte den videre til EF-domstolen.
EF-domstolen fastslo i desember 2007 at foretak som er etablert i andre land, ikke kan pålegges å følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige. Like ulovlig var det å gå til blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige.
Byggnads kan fortsatt gå i forhandlinger om å opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap, og for å få det til, kan Byggnads ta i bruk de konfliktmidlene som svensk lov godkjenner. Men selskap registrert i andre EU-land kan ikke utsettes for noe slikt. Det spiller ingen rolle om det utenlandske selskapet er oppretta av svensker for å slippe å ha Byggnads som motpart og for å slippe unna svensk lov i Sverige.
Mest provoserende er det at Arbetsdomstolen for fem år sia fastslo at blokaden til Byggnads var fullt lovlig. Byggnads og Elektrikerforbundet må dermed betale 2,5 millioner kroner for handlinger som var lovlige den gang de ble utført.
Dommen i Arbetsdomstolen var ikke enstemmig. Den ble felt med fire mot tre stemmer. Men rettskraftig er den.
2. EU-kommisjonen er bekymra fordi så få små og mellomstore bedrifter slår seg sammen på tvers av grenser eller etablerer filialer i andre land.
For å bøte på dette har EU-kommisjonen lagt fram et forslag til forordning som vil innføre en ny type ”europeisk aksjeselskap” beregna på det som kalles små og mellomstore bedrifter. De nye aksjeselskapene forkortes til SPE (Societas Privata Europea) og vil bli et alternativ til vanlige aksjeselskap som dannes etter nasjonale lover i det enkelte land.
SPE-ordningen vil gjøre det enklere å flytte virksomheten til andre land, flytte hovedkontoret til et annet land, fusjonere med selskap i andre land. Et SPE-selskap kan være registrert i ett land, ha hovedkontoret i et annet og ha sin virksomhet og de fleste ansatte i et tredje.
Det er forslaget til medbestemmelse som bekymrer fagbevegelsen mest. I dag er det bare åtte EU-land som har ordninger for medbestemmelse for ansatte.
Etter forslaget til forordning skal reglene for medbestemmelse følge reglene i det landet der SPE-selskapet er registrert. Det betyr at et SPE-selskap kan spekulere i å registrere seg i et land uten regler om medbestemmelse for de ansatte - eller bestemme seg for å omregistrere seg til et slikt land.
3. To EU-forordninger kan ramme sikkerheten ved helikoptertransporten på sokkelen. I dag er flyginger til norsk sokkel av sikkerhetsmessige grunner forbeholdt norske operatører. EU krever at utenlandske operatører likebehandles.
– Konsekvensen kan bli at det laveste anbud og den laveste kvalitet på helikopter og mannskap må aksepteres, sier Ketil Karlsen, HMS-sjef i fagforbundet Industri Energi (IE) til Aftenbladet 3. desember.
Et samarbeid mellom Luftfartstilsynet, Oljeindustriens Landsforenings (OLF) og de ansatte har ført til at sikkerheten er langt bedre på norsk sokkel enn i Nordsjøen som helhet. På norsk sokkel er det 0,4 dødsulykker per million flytimer, mot fem ganger så mange for Nordsjøen som helhet.
4. Nye EU-regler for kabotasje i veitransporten kan åpne for sosial dumping i stor stil. Kabotasje står for at en utenlandsk lastebil kan ta på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem når det opprinnelige oppdraget er fullført.
De nye reglene betyr at en utenlandsk lastebil kan kjøre tre turer på sju dager i et annet EU-land. Etter det må bilen kjøres tilbake til hjemlandet før den kan settes inn for en ny runde.
Miljømessig er det en god ordning at trailere ikke kjører tomme. Men det er ingen kontroll med lønnsnivået for kabotasje-sjåførene. Fra Danmark etableres det for eksempel filialer sør for grensa mot Tyskland. Derfra kjører østeuropeiske sjåfører i Danmark for lønninger langt under dansk tariff.
På spørsmål i Folketinget erkjente den danske regjeringen at den verken vil eller kan gjøre noe med denne situasjonen.
5. EU-kommisjonen har lagt fram et større opplegg for å lette de administrative byrdene i næringslivet. I den forbindelse foreslås det å avskaffe ordningen med at skriftlige arbeidsplassvurderinger (APV) for virksomheter med under ti ansatte.
En dansk undersøkelse viser at sju av ti virksomheter mener at arbeidet med arbeidsplassvurderinger forbedrer arbeidsmiljøet, og at samarbeidet mellom ledelse og ansatte styrkes. Dansk LO protesterer og viser til at APV er ”et verktøy som arbeidsgivere og ansatte kan bruke til å finne ut hvordan en kan forebygge ulykker og et dårlig psykisk arbeidsmiljø”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5/12-09 (49/2009))
Motbakker for ja-sida
EU: arenaen der store EU-land utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter
Femten år er gått sia folkeavstemningen i 1994. En eventuell ny debatt om norsk EU-medlemskap vil foregå i et politisk og sosialt terreng som har endra seg mye siden 1994. Ja-sida vil møte de fleste nye motbakkene.
De fleste land i Europa har i tjue år vært midt oppe i endringsprosesser som svekker fagbevegelsen, undergraver velferdsordningene, brutaliserer arbeidslivet og privatiserer ikke bare offentlige tjenester, men også ansvaret for samfunnsutviklingen.
I 1994 var Norge annerledeslandet som på tvers av alle herskende tanker sa nei til å gjøre knefall for EUs markedsliberale form for overnasjonalitet. I dag skiller Norge seg ut ved at det – sammen med Island – er eneste land med en rødgrønn regjering. Hvor rødgrønn Stoltenberg III-regjeringen viser seg å være, gjenstår riktig nok å se.
EU har endra seg - til dels kraftig - etter 1994. Mange av endringene er konsekvenser av vedtak gjort før 1994. Andre endringer skyldes nye vedtak, nye traktater, nye utviklingstrekk i andre deler av verden og nye utfordringer (miljøkrise, finanskrise, fattigdomskrise).
EU-ledelsen har bittert måttet erkjenne at den såkalte Lisboa-prosessen, den som skulle gjøre EU til verdens ”mest dynamiske og konkurransedyktige område” innen 2010 har gått helt av sporet. EU har ingen muligheter for å nå de måla som ble satt på toppmøtet i Lisboa i 2000.
Det var den ”prosessen” den norske ja-sida nærmest hysterisk brukte som bevis på hvordan EU ville rase forbi oss i stor fart – og som Thorbjørn Jagland fortvilte over at vi ”stilte oss utafor”.
Lisboa-prosessen bygde på at EU skulle konkurrere seg ut av arbeidsløsheten – og den rammes av at EU-bedrifter konkurrerer mye mer med hverandre enn med bedrifter i andre verdensdeler.
Det vil ta lang tid for EU å fordøye virkningene av utvidelsen østover. EUs flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skjer nå over et område med dramatisk mye større forskjeller i levekår og standarder i arbeidslivet. Lav lønn og dårlige arbeidsvilkår blir da langt mer effektive konkurransefortrinn enn til nå. Det kan utløse kraftige nasjonalistiske reaksjoner i vest – og like ubehagelige motreaksjoner i øst. Finans- og økonomikrisa forsterker disse utfordringene kraftig.
Samtidig øker innvandringspresset mot Europa i en situasjon der fremmedfrykt og terrorfrykt forsterker hverandre gjensidig.
Finans- og økonomikrisa har økt forskjellene mellom eurostatene, de 16 EU-statene som er medlem av valutaunionen. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.
Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland. Noen av dem får den valuta- og rentepolitikken de helst vil ha, andre land får en valuta- og renteutvikling som rammer økonomi og arbeidsliv hardt. Finans- og økonomikrisa blottlegger derfor spenninger som har vært der lenge – og øker disse spenningene.
Midt i arbeidsløsheten lanserer EU-kommisjonen lover som gir kapitalsida økt handlefrihet på bekostning av arbeidstakerne enten de er organisert eller ikke. I en slik situasjon blir det enda mer fristende for arbeidsgivere å utnytte arbeidsinnvandrere til å underby gjengs lønns- og arbeidsvilkår. Når EUs øverste domstol samtidig feller dommer som rammer hevdvunne faglige rettigheter, kan det utløse sosial uro som økende arbeidsløshet bare forsterker.
Lisboa-traktaten betyr en ny kraftig overføring av myndighet fra medlemsstatene til EUs institusjoner. Samtidig blir motsetningene mellom små og store EU-land stadig tydeligere. For små og mellomstore land blir EU stadig mer overstatlig: de må bøye seg for vedtak som de har stemt imot.
For de største EU-land er EU fortsatt i stor grad mellomstatlig: De forhandler seg i mellom om kompromisser som de alle kan leve med – og presser så kompromissene igjennom i det formelle vedtakssystemet.
Et EU med 27 medlemsland i stedet for de 15 som var med fra 1995, betyr et mindre forutsigbart EU. Det blir et EU med større indre spenninger – spenninger mellom rike og fattige land, mellom store og små land, mellom land som vil ha en sterk europeisk sentralstat og land som i hvert fall vil beholde sin utenrikspolitiske handlefrihet.
Maktspillet for å nå fram til vedtak i saker der nasjonale interesser tørner mot hverandre, vil bli mer innvikla og mer uoversiktlig. EU står derfor overfor et grunnleggende veivalg i forhold til slike styringsproblem:
- Enten drive EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interessemotsetninger i sjakk,
- eller bryte denne utviklingen mot det EU-traktatene har kalt ”en stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til medlemsstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.
Kort sagt: enten kraftig sentralisering eller målretta desentralisering.
Dette veivalget kan lamme EU i lang tid framover. Hvis styringsproblemene skulle mestres, ville det trengs en så kraftig sentralisering i retning av en europeisk sentralstat at den ikke lar seg forankre politisk i noe EU-land. Og en desentralisering som ville avlaste beslutningsapparatet slik at det monner, ville være i strid med alt EU har utvikla seg til fram til i dag.
Så EU er nok dømt til mellomveien: å tumle fram og tilbake innen et maktspill der store EU-land stadig utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter som best de kan. Den demonstrative applausen fra den norske ja-sida uansett hvem som vinner hvilke slag, kan nok ikke i lengden overdøve denne slagtummelen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28/11-09 (48/2009))
Femten år er gått sia folkeavstemningen i 1994. En eventuell ny debatt om norsk EU-medlemskap vil foregå i et politisk og sosialt terreng som har endra seg mye siden 1994. Ja-sida vil møte de fleste nye motbakkene.
De fleste land i Europa har i tjue år vært midt oppe i endringsprosesser som svekker fagbevegelsen, undergraver velferdsordningene, brutaliserer arbeidslivet og privatiserer ikke bare offentlige tjenester, men også ansvaret for samfunnsutviklingen.
I 1994 var Norge annerledeslandet som på tvers av alle herskende tanker sa nei til å gjøre knefall for EUs markedsliberale form for overnasjonalitet. I dag skiller Norge seg ut ved at det – sammen med Island – er eneste land med en rødgrønn regjering. Hvor rødgrønn Stoltenberg III-regjeringen viser seg å være, gjenstår riktig nok å se.
EU har endra seg - til dels kraftig - etter 1994. Mange av endringene er konsekvenser av vedtak gjort før 1994. Andre endringer skyldes nye vedtak, nye traktater, nye utviklingstrekk i andre deler av verden og nye utfordringer (miljøkrise, finanskrise, fattigdomskrise).
EU-ledelsen har bittert måttet erkjenne at den såkalte Lisboa-prosessen, den som skulle gjøre EU til verdens ”mest dynamiske og konkurransedyktige område” innen 2010 har gått helt av sporet. EU har ingen muligheter for å nå de måla som ble satt på toppmøtet i Lisboa i 2000.
Det var den ”prosessen” den norske ja-sida nærmest hysterisk brukte som bevis på hvordan EU ville rase forbi oss i stor fart – og som Thorbjørn Jagland fortvilte over at vi ”stilte oss utafor”.
Lisboa-prosessen bygde på at EU skulle konkurrere seg ut av arbeidsløsheten – og den rammes av at EU-bedrifter konkurrerer mye mer med hverandre enn med bedrifter i andre verdensdeler.
Det vil ta lang tid for EU å fordøye virkningene av utvidelsen østover. EUs flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skjer nå over et område med dramatisk mye større forskjeller i levekår og standarder i arbeidslivet. Lav lønn og dårlige arbeidsvilkår blir da langt mer effektive konkurransefortrinn enn til nå. Det kan utløse kraftige nasjonalistiske reaksjoner i vest – og like ubehagelige motreaksjoner i øst. Finans- og økonomikrisa forsterker disse utfordringene kraftig.
Samtidig øker innvandringspresset mot Europa i en situasjon der fremmedfrykt og terrorfrykt forsterker hverandre gjensidig.
Finans- og økonomikrisa har økt forskjellene mellom eurostatene, de 16 EU-statene som er medlem av valutaunionen. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.
Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland. Noen av dem får den valuta- og rentepolitikken de helst vil ha, andre land får en valuta- og renteutvikling som rammer økonomi og arbeidsliv hardt. Finans- og økonomikrisa blottlegger derfor spenninger som har vært der lenge – og øker disse spenningene.
Midt i arbeidsløsheten lanserer EU-kommisjonen lover som gir kapitalsida økt handlefrihet på bekostning av arbeidstakerne enten de er organisert eller ikke. I en slik situasjon blir det enda mer fristende for arbeidsgivere å utnytte arbeidsinnvandrere til å underby gjengs lønns- og arbeidsvilkår. Når EUs øverste domstol samtidig feller dommer som rammer hevdvunne faglige rettigheter, kan det utløse sosial uro som økende arbeidsløshet bare forsterker.
Lisboa-traktaten betyr en ny kraftig overføring av myndighet fra medlemsstatene til EUs institusjoner. Samtidig blir motsetningene mellom små og store EU-land stadig tydeligere. For små og mellomstore land blir EU stadig mer overstatlig: de må bøye seg for vedtak som de har stemt imot.
For de største EU-land er EU fortsatt i stor grad mellomstatlig: De forhandler seg i mellom om kompromisser som de alle kan leve med – og presser så kompromissene igjennom i det formelle vedtakssystemet.
Et EU med 27 medlemsland i stedet for de 15 som var med fra 1995, betyr et mindre forutsigbart EU. Det blir et EU med større indre spenninger – spenninger mellom rike og fattige land, mellom store og små land, mellom land som vil ha en sterk europeisk sentralstat og land som i hvert fall vil beholde sin utenrikspolitiske handlefrihet.
Maktspillet for å nå fram til vedtak i saker der nasjonale interesser tørner mot hverandre, vil bli mer innvikla og mer uoversiktlig. EU står derfor overfor et grunnleggende veivalg i forhold til slike styringsproblem:
- Enten drive EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interessemotsetninger i sjakk,
- eller bryte denne utviklingen mot det EU-traktatene har kalt ”en stadig tettere union” ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til medlemsstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.
Kort sagt: enten kraftig sentralisering eller målretta desentralisering.
Dette veivalget kan lamme EU i lang tid framover. Hvis styringsproblemene skulle mestres, ville det trengs en så kraftig sentralisering i retning av en europeisk sentralstat at den ikke lar seg forankre politisk i noe EU-land. Og en desentralisering som ville avlaste beslutningsapparatet slik at det monner, ville være i strid med alt EU har utvikla seg til fram til i dag.
Så EU er nok dømt til mellomveien: å tumle fram og tilbake innen et maktspill der store EU-land stadig utkjemper slag som små medlemsland må innrette seg etter som best de kan. Den demonstrative applausen fra den norske ja-sida uansett hvem som vinner hvilke slag, kan nok ikke i lengden overdøve denne slagtummelen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 28/11-09 (48/2009))
Domstoler i kollisjon
Er det en særlig høy form for sivilisasjon at markedsfriheter overordnes tariffavtaler?
EU har sin EF-domstol i Luxemburg, mens Europarådet har sin menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. De to domstolene er på kollisjonskurs når det gjelder fagbevegelsens forhandlings- og streikerett.
To ferske dommer i Europarådets menneskerettighetsdomstol i Strasbourg oppfattes som i klar konflikt med dommer i EF-domstolen, EUs øverste domstol. Begge dommene retter seg mot Tyrkia som inntil nylig hadde lovforbud mot at offentlige ansatte kunne inngå tariffavtaler eller delta i noen form for arbeidskonflikt.
- I november 2008 fastslo Strasbourg-domstolen at retten til å danne fagforeninger også må bety rett til å inngå tariffavtaler. (Saken ”Demir og Baykara mot Tyrkia”)
- I april 2009 gikk domstolen enda ett skritt videre og fastslo at for å ”beskytte interessene sine” har arbeidstakere også rett til å gå til streik. Denne streikeretten er ikke absolutt, men kan bare begrenses hvis det er ”et presserende sosialt behov” for det. (Saken ”Enerji Yapi-Yol Sen mot Tyrkia”)
EUs eget arbeidslivsinstitutt sier i sin framstilling av disse to dommene ”at de synes å være i konflikt med dommene til EF-domstolen”. (Eurofound 15.6.09)
De dommene Eurofound viser til, er Viking Line-dommen fra desember 2007 som satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, Laval-dommen, også fra desember 2007, som feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige, Rüffert-dommen fra april 2008 som nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag og Luxemburg- dommen som satte stopper for et regelverk som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidere.
EF-domstolen innførte dermed et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over alle menneskerettigheter, også de grunnleggende rettighetene i arbeidslivet. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.
Europarådets domstol i Strasbourg har den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som sitt rettsgrunnlag. Denne konvensjonen fastslår i artikkel 11 at alle ”har rett til å danne og til å slutte seg til fagforeninger for å beskytte interessene sine”. De eneste som ikke har en slik rett, er de militære, politiet og de som utøver myndighet på vegne av staten. Det siste kan virke uklart, men har til nå blitt tolka snevert av Strasbourg-domstolen.
Strasbourg-domstolen viser i de to dommene mot Tyrkia til at i henhold til ILO-konvensjon nr. 87 er streikeretten en uatskillelig del av den faglige organisasjonsfriheten, og at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen anser streikeretten som et effektivt middel til å utøve retten til kollektive forhandlinger.
Dette var inntil Viking Line- og Laval-dommene i desember 2007 også rettsgrunnlaget i EU. Det fins det mange eksempler på gjennom dommer i et bredt spektrum av saker.
- I en dom fra 1970 (ECR 1125) erklærte EF-domstolen at den vil verne menneskerettigheter som en integrert del av EU-retten.
- EF-domstolen gikk enda lengre i en dom fra 1974 (Nold v. Kommisjonen; ECR 491). Da fastslo domstolen at den ikke kan opprettholde EU-tiltak som er uforenlige med grunnleggende rettigheter fastslått i medlemsstatenes grunnlover og i internasjonale avtaler.
- I 1975 fastslo EF-domstolen uttrykkelig at rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er del av EU-retten. (Rutili-dommen, ECR 1219) Det samme står det i en dom fra 1979.
Henvisningen til menneskerettighetskonvensjonen kom inn i sjølve EU-traktaten i 1992. I Maastricht-traktaten står det at EU ”respekterer de grunnleggende rettighetene garantert av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som generelle prinsipper for EU-retten”. (Art. 6.2)
Amsterdam-traktaten av 1997 fulgte opp ved å gi EF-domstolen myndighet til å dømme etter disse prinsippene. (Amsterdam-traktatens art. 46.d)
Lisboa-traktaten som nå er vedtatt, viser også til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som ”prinsipper i EU-retten” (Art. 6.3)
Thorbjørn Jagland definerte under EU-kampen før 1994 EU som ”en høyere form for sivilisasjon”. I EU er det i dag etablert en rettstilstand som setter markedsfriheter over grunnleggende menneskerettigheter som avtalerett og streikerett. Slik var det ikke i 1994, heller ikke så nylig som høsten 2007. Om den nye rettstilstanden er et forfall i sivilisasjon, bør Europarådets nyvalgte generalsekretær få filosofere over i neste intervju.
I Europa er det for tida det domstolen til Jaglands Europaråd som holder fast på at forhandlings- og streikerett er en grunnleggende menneskerett som det skal svært gode grunner for å sette til side. Men så har ikke Europarådet noen gang traktatfesta at menneskers mest grunnleggende friheter er friheten til å bevege varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på tvers av alle grenser og andre samfunnsmessige ordninger - om de er aldri så demokratisk vedtatt nasjonalt og lokalt.
Faktaboks:
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) ble oppretta i 1959 og har sete i Strasbourg. Domstolens oppgave er å håndheve Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne konvensjonen ble vedtatt av Europarådet i 1950, åtte år før EU ble til (den gang kalt EEC).
Dommene til ECHR er juridisk bindende for alle land som er medlem av Europarådet. Europarådet ble oppretta i 1949 og har i dag 47 medlemsland. Alle EUs 27 medlemsland er medlemmer av Europarådet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14/11-09 (46/2009))
EU har sin EF-domstol i Luxemburg, mens Europarådet har sin menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. De to domstolene er på kollisjonskurs når det gjelder fagbevegelsens forhandlings- og streikerett.
To ferske dommer i Europarådets menneskerettighetsdomstol i Strasbourg oppfattes som i klar konflikt med dommer i EF-domstolen, EUs øverste domstol. Begge dommene retter seg mot Tyrkia som inntil nylig hadde lovforbud mot at offentlige ansatte kunne inngå tariffavtaler eller delta i noen form for arbeidskonflikt.
- I november 2008 fastslo Strasbourg-domstolen at retten til å danne fagforeninger også må bety rett til å inngå tariffavtaler. (Saken ”Demir og Baykara mot Tyrkia”)
- I april 2009 gikk domstolen enda ett skritt videre og fastslo at for å ”beskytte interessene sine” har arbeidstakere også rett til å gå til streik. Denne streikeretten er ikke absolutt, men kan bare begrenses hvis det er ”et presserende sosialt behov” for det. (Saken ”Enerji Yapi-Yol Sen mot Tyrkia”)
EUs eget arbeidslivsinstitutt sier i sin framstilling av disse to dommene ”at de synes å være i konflikt med dommene til EF-domstolen”. (Eurofound 15.6.09)
De dommene Eurofound viser til, er Viking Line-dommen fra desember 2007 som satte forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, Laval-dommen, også fra desember 2007, som feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige, Rüffert-dommen fra april 2008 som nekta en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag og Luxemburg- dommen som satte stopper for et regelverk som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidere.
EF-domstolen innførte dermed et regelhierarki der markedsfrihetene ble satt over alle menneskerettigheter, også de grunnleggende rettighetene i arbeidslivet. Slike rettigheter kan tillegges vekt, men bare hvis de ikke på utilbørlig måte setter markedsfriheter til side. Det som må begrunnes, er inngrep i markedsfrihetene, ikke begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.
Europarådets domstol i Strasbourg har den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som sitt rettsgrunnlag. Denne konvensjonen fastslår i artikkel 11 at alle ”har rett til å danne og til å slutte seg til fagforeninger for å beskytte interessene sine”. De eneste som ikke har en slik rett, er de militære, politiet og de som utøver myndighet på vegne av staten. Det siste kan virke uklart, men har til nå blitt tolka snevert av Strasbourg-domstolen.
Strasbourg-domstolen viser i de to dommene mot Tyrkia til at i henhold til ILO-konvensjon nr. 87 er streikeretten en uatskillelig del av den faglige organisasjonsfriheten, og at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen anser streikeretten som et effektivt middel til å utøve retten til kollektive forhandlinger.
Dette var inntil Viking Line- og Laval-dommene i desember 2007 også rettsgrunnlaget i EU. Det fins det mange eksempler på gjennom dommer i et bredt spektrum av saker.
- I en dom fra 1970 (ECR 1125) erklærte EF-domstolen at den vil verne menneskerettigheter som en integrert del av EU-retten.
- EF-domstolen gikk enda lengre i en dom fra 1974 (Nold v. Kommisjonen; ECR 491). Da fastslo domstolen at den ikke kan opprettholde EU-tiltak som er uforenlige med grunnleggende rettigheter fastslått i medlemsstatenes grunnlover og i internasjonale avtaler.
- I 1975 fastslo EF-domstolen uttrykkelig at rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er del av EU-retten. (Rutili-dommen, ECR 1219) Det samme står det i en dom fra 1979.
Henvisningen til menneskerettighetskonvensjonen kom inn i sjølve EU-traktaten i 1992. I Maastricht-traktaten står det at EU ”respekterer de grunnleggende rettighetene garantert av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som generelle prinsipper for EU-retten”. (Art. 6.2)
Amsterdam-traktaten av 1997 fulgte opp ved å gi EF-domstolen myndighet til å dømme etter disse prinsippene. (Amsterdam-traktatens art. 46.d)
Lisboa-traktaten som nå er vedtatt, viser også til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som ”prinsipper i EU-retten” (Art. 6.3)
Thorbjørn Jagland definerte under EU-kampen før 1994 EU som ”en høyere form for sivilisasjon”. I EU er det i dag etablert en rettstilstand som setter markedsfriheter over grunnleggende menneskerettigheter som avtalerett og streikerett. Slik var det ikke i 1994, heller ikke så nylig som høsten 2007. Om den nye rettstilstanden er et forfall i sivilisasjon, bør Europarådets nyvalgte generalsekretær få filosofere over i neste intervju.
I Europa er det for tida det domstolen til Jaglands Europaråd som holder fast på at forhandlings- og streikerett er en grunnleggende menneskerett som det skal svært gode grunner for å sette til side. Men så har ikke Europarådet noen gang traktatfesta at menneskers mest grunnleggende friheter er friheten til å bevege varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på tvers av alle grenser og andre samfunnsmessige ordninger - om de er aldri så demokratisk vedtatt nasjonalt og lokalt.
Faktaboks:
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) ble oppretta i 1959 og har sete i Strasbourg. Domstolens oppgave er å håndheve Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne konvensjonen ble vedtatt av Europarådet i 1950, åtte år før EU ble til (den gang kalt EEC).
Dommene til ECHR er juridisk bindende for alle land som er medlem av Europarådet. Europarådet ble oppretta i 1949 og har i dag 47 medlemsland. Alle EUs 27 medlemsland er medlemmer av Europarådet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14/11-09 (46/2009))
lørdag 14. november 2009
Kampen mot EF-dommene
EU-kommisjonen, de fleste EU-regjeringene og EU-parlamentet støtter EF-domstolen
EF-domstolen har med en serie dommer snudd opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.
Domstolen påtvinger EU en tolkning av direktivet som innebærer sterke begrensninger for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. I land med høyt lønnsnivå blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.
Europeisk fagbevegelse har naturlig nok reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes.
Foreløpig er det fire spor som følges:
1. Det er foreslått et tillegg til EU-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
2. Det er foreslått å forhandle fram unntak fra EU-traktaten, unntak som gir de enkelte medlemsstatene rett til å beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen
3. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar. Retten til å streike mot utenlandske selskap må da begrenses, og fagforeninger og fagforbund må finne seg i å godta at utstasjonerte arbeidsinnvandrere kan jobbe med lønn og arbeidsvilkår som er lavere enn de nasjonale tariffstandardene.
En sosialprotokoll?
En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene, er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.
Euro-LO har foreslått en protokoll i fire korte punkter. Kjernen i forslaget uttrykkes slik: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”
Muligheten for å få vedtatt en protokoll som at nasjonal arbeidsrett er overordna EUs grunnleggende markedsfriheter er nok minimal. Enhver traktatendring krever at alle EU-regjeringene er enige om det, og det er de definitivt ikke. Flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.
Det er like usannsynlig i dagens EU å få i gjennom en traktatendring som gir enkeltland rett til å beholde sin egen arbeidslivsmodell.
Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. EU-kommisjonen har den løpende tolkningsretten, men da innen rammen av de tolkningene som EF-domstolen legger til grunn for sine dommer.
Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men heller ikke det er særlig realistisk under dagens politiske konjunkturer.
Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 sikrer at markedsfriheter i lang tid framover vil overordnes faglige rettigheter.
Også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokrater i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 5 av 27 regjeringer. Det betyr at nyliberalt orienterte regjeringer fullstendig dominerer innad i EUs Ministerråd. Markedsliberale partier har dessuten et større flertall i EU-parlamentet enn noen gang.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet, særlig gjennom Laval- og Rüffert-dommene.
En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund. Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til noe slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.
Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 27 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.
Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor på kort sikt ikke særlig lovende.
Den EU-kommisjonen som i løpet av uker skal avløses av en ny, har likevel forstått at uroen over dommene må ”håndteres” på en eller annen måte. Det er derfor satt ned en svær komite med ett medlem fra hver EU-regjering og ti medlemmer fra hver av partene i arbeidslivet – i alt nærmere halvt hundre personer. Komiteen starta arbeidet sitt i mars 2009 og skal legge fram sine forslag innen juni 2010.
Det som er blitt en “sannhet” i media, er at EU-kommisjonens president, Barroso, har lovt å endre utstasjoneringsdrektivet. For å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, strakte Barroso seg langt for å få støtte fra den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet. Det fikk han ikke, og det eneste han lovte, er at han vil oppsøke direktivet på ny, ikke at han vil endre det. Han sa “revisit”, ikke “revise”.
/Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. november 2009)
EF-domstolen har med en serie dommer snudd opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.
Domstolen påtvinger EU en tolkning av direktivet som innebærer sterke begrensninger for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. I land med høyt lønnsnivå blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.
Europeisk fagbevegelse har naturlig nok reagert kraftig på de fire dommene til EF-domstolen, men er i villrede om hvordan de kan motvirkes.
Foreløpig er det fire spor som følges:
1. Det er foreslått et tillegg til EU-traktaten i form av en sosialprotokoll som skal fastslå at arbeidsretten ikke må underordnes de fire markedsfrihetene.
2. Det er foreslått å forhandle fram unntak fra EU-traktaten, unntak som gir de enkelte medlemsstatene rett til å beholde den nasjonale arbeidslivsmodellen
3. Det er stilt krav om at utstasjoneringsdirektivet må endres slik at det blir mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere nasjonale lønns- og arbeidsvilkår.
4. En tilpasser seg den nye rettstilstanden ved å endre de nasjonale lovene som EF-domstolen ikke godtar. Retten til å streike mot utenlandske selskap må da begrenses, og fagforeninger og fagforbund må finne seg i å godta at utstasjonerte arbeidsinnvandrere kan jobbe med lønn og arbeidsvilkår som er lavere enn de nasjonale tariffstandardene.
En sosialprotokoll?
En sosialprotokoll som fastslår at arbeidsretten ikke skal underordnes de fire markedsfrihetene, er foreslått av Euro-LO, svensk LO, de svenske sosialdemokratene og av mange fagforbund rundt om i Europa.
Euro-LO har foreslått en protokoll i fire korte punkter. Kjernen i forslaget uttrykkes slik: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”
Muligheten for å få vedtatt en protokoll som at nasjonal arbeidsrett er overordna EUs grunnleggende markedsfriheter er nok minimal. Enhver traktatendring krever at alle EU-regjeringene er enige om det, og det er de definitivt ikke. Flere land, bl.a. Storbritannia og Polen engasjerte seg aktivt til støtte for Latvia i Laval-saken.
Det er like usannsynlig i dagens EU å få i gjennom en traktatendring som gir enkeltland rett til å beholde sin egen arbeidslivsmodell.
Det som derimot i teorien ikke helt kan utelukkes, er nye tolkninger av traktaten. EU-kommisjonen har den løpende tolkningsretten, men da innen rammen av de tolkningene som EF-domstolen legger til grunn for sine dommer.
Det er ingen tvil om at EF-domstolen med de siste dommene har endra sin egen tolkning av forholdet mellom grunnleggende menneskerettigheter og markedsfrihetene – i motsatt retning av hva fagbevegelsen ønsker seg. Det betyr sjølsagt at en endring andre veien også i prinsippet er tenkelig. Men heller ikke det er særlig realistisk under dagens politiske konjunkturer.
Medlemsstatene har hvert sitt medlem i EF-domstolen, og innrykket av åtte nye dommere fra Øst-Europa i 2004 sikrer at markedsfriheter i lang tid framover vil overordnes faglige rettigheter.
Også politisk er forkjemperne for markedsfriheter på frammarsj. For ti år sia var forsiktige sosialdemokrater i ledelsen for 11 av 15 EU-regjeringer. For tida leder de 5 av 27 regjeringer. Det betyr at nyliberalt orienterte regjeringer fullstendig dominerer innad i EUs Ministerråd. Markedsliberale partier har dessuten et større flertall i EU-parlamentet enn noen gang.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 for å gjøre det mulig for medlemsstatene å sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere et nasjonalt sikkerhetsnett når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. EF-domstolen har med dommene sine revet store hull i dette sikkerhetsnettet, særlig gjennom Laval- og Rüffert-dommene.
En endring av utstasjoneringsdirektivet som kan sikre utstasjonerte arbeidsinnvandrere bedre, er stilt som krav i mange land, av mange partier og av mange fagforbund. Men å endre en EU-lov er ikke gjort i en håndvending. For det første er det bare EU-kommisjonen som har forslagsrett til noe slikt. Det er ingen tegn til at dagens EU-kommisjon tenker i den retningen.
Hvis det likevel skulle komme et forslag fra EU-kommisjonen om å styrke de faglige rettighetene i forhold til markedsfrihetene, må det vedtas både i Ministerrådet og i EU-parlamentet. I parlamentet er det nok med vanlig flertall, men i Ministerrådet trengs det såkalt kvalifisert flertall. Det er nok å samle 27 prosent av stemmene i Rådet for å hindre ethvert vedtak.
Utsiktene til at utstasjoneringsdirektivet skal kunne endres slik at dommer av typen Rüffert og Luxemburg kan unngås, er derfor på kort sikt ikke særlig lovende.
Den EU-kommisjonen som i løpet av uker skal avløses av en ny, har likevel forstått at uroen over dommene må ”håndteres” på en eller annen måte. Det er derfor satt ned en svær komite med ett medlem fra hver EU-regjering og ti medlemmer fra hver av partene i arbeidslivet – i alt nærmere halvt hundre personer. Komiteen starta arbeidet sitt i mars 2009 og skal legge fram sine forslag innen juni 2010.
Det som er blitt en “sannhet” i media, er at EU-kommisjonens president, Barroso, har lovt å endre utstasjoneringsdrektivet. For å bli gjenvalgt som president for EU-kommisjonen, strakte Barroso seg langt for å få støtte fra den sosialdemokratiske gruppa i EU-parlamentet. Det fikk han ikke, og det eneste han lovte, er at han vil oppsøke direktivet på ny, ikke at han vil endre det. Han sa “revisit”, ikke “revise”.
/Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. november 2009)
Lønnsdumping påbys
EF-domstolen har med full støtte fra EU-kommisjonen gått til krig mot fagbevegelsen
EF-domstolen har med en serie dommer åpna for lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det har skjedd ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.
Når tjenester ytes på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalt utstasjonering (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Utstasjonering betyr at et selskap har et oppdrag i et annet land og tar med seg sine egne ansatte til å gjøre jobben.
I utstasjoneringsdirektivet fastslås det::
”Fellesskapsretten er ikke til hinder for at medlemsstatene anvender sin lovgivning eller tariffavtaler inngått mellom partene i arbeidslivet på personer som er ansatt, også midlertidig, på deres territorium, selv om arbeidsgiveren er etablert i en annen medlemsstat.” (Betraktning nr. 12)
Før EF-domstolens Laval-dom fra desember 2007 ble dette forstått slik at statene gjennom lov eller tariffavtale kan tilby utstasjonerte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som EU-retten ikke kan sette til side.
EF-domstolen har gjennom en serie dommer (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås.
Utstasjoneringsdirektivet ble etter lange dragkamper innført i 1996 med det tydelige formål å sikre utstasjonerte arbeidstakere et forsvarlig lønnsnivå. Det var slik direktivet ble begrunna av EU-kommisjonen, det er slik direktivet ble oppfatta av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet, og det er slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007.
At dette er den intensjonen som vant fram i 1996, vises bl.a. ved at det opprinnelige forslaget til direktiv opererte med ei grense på tre måneder. For oppdrag under tre måneder skulle arbeidsgiveren stå fritt til å betale sine utstasjonerte ansatte lønn etter hjemlandets standarder. Først for mer langvarige oppdrag skulle direktivet sikre de ansatte lønn i samsvar med lov og avtale i det landet der arbeidet ble utført.
Etter massiv kritikk fra fagbevegelsen og langvarige debatter ble denne tre-måneders-grensa tatt helt vekk. Direktivet skulle gjelde fra første dag.
Det er derfor lovgivernes intensjoner som EF-domstolen suverent satte til side med dommene sine. Men det skulle gå elleve år før EF-domstolen slo til..
Så seint som i mai 2007 ga generaladvokaten i EF-domstolen, Paolo Mengozzi, i sin forhåndsprosedyre den svenske fagbevegelsen medhold i Laval-konflikten. Han mente at det ikke var i strid med EU-retten når svensk fagbevegelse brukte kampmidler for å sikre at utenlandske arbeidstakere skulle ha svensk lønn når de var på oppdrag i Sverige – slik det var full adgang til etter svensk lov.
Prosedyren til Mengozzi fikk forskningssjef Jon Erik Dølvik i FAFO til å uttale seg slik til Morgenbladet: ”Dette er ikke overraskende, og det kan forhåpentligvis bidra til å avkrefte en del myter i norsk debatt om at de fire friheter er overordnet alle andre hensyn, og faglige rettigheter spesielt, i EU-retten. Dersom uttalelsen blir stående, bekrefter den de tolkninger av gjeldende EU-rett som har vært lagt til grunn i Norden når det gjelder utstasjonering av arbeidstagere. Det er vertslandets regler som skal gjelde, og dersom man bruker boikotter og sympatiaksjoner er det heller ikke i strid med EU-retten.” (Morgenbladet 25.5.07)
Et halvt år etter gikk EF-domstolen med Laval-dommen i stikk motsatt retning. Det kom som et sjokk på fagbevegelsen i mange land. Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene er ikke noe mindre enn en serie med krigserklæringer mot medlemsstatenes rett til å ha en sjølbestemt arbeidslivs- og sosiallovgivning som går utover det minstenivået som EF-domstolen er villig til å godta.
Det fins ingen politiske vedtak, verken i Ministerrådet eller i EU-parlamentet, om at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til de lovgivende organene ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)
Dommene er likevel ikke arbeidsulykker fra uryddige dommere eller avvik fra den generelle utviklingen av EU-retten. EF-domstolen har etter hvert fått full støtte fra EU-kommisjonen. I en historisk sammenheng må dommene forstås som et konsekvent forsøk på å innlede en ny fase i EUs markedsintegrasjon.
EF-domstolen har alltid sett det som sin oppgave å fremme utviklingen mot stadig mer overnasjonalitet – mot ”en stadig tettere union”, som det ble uttrykt alt i Roma-traktaten fra 1957. Det skjer ved at domstolen fjerner alt som står i veien for at de fire markedsfrihetene får fullt gjennomslag. De rettighetene som organiserte arbeidstakere har kjempa fram innen nasjonale rammer de siste 3-4 generasjonene står i veien for en så tett union – slik EF-domstolen og EF-kommisjonen ser det.
Dette rammer fagbevegelsen også i EØS-landet Norge som sa nei til denne unionen i 1994. Nå tvinges denne delen av unionen på oss bakveien gjennom dommene til EF-domstolen.
Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet (96/71/EF), også kalt utsendingsdirektivet, gjelder ansatte i et selskap som utfører et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. Direktivet har hatt som hovedregel at ethvert land kan vedta regler som sikrer at arbeidere som er utstasjonert fra andre land skal kunne ha lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.
Et polsk selskap som tar med ansatte fra Polen for å utføre et oppdrag i Norge, er underlagt utstasjoneringsdirektivet. Det betyr at arbeidet må utføres etter reglene i den norske arbeidsmiljøloven, og Norge kan ha lovbestemte regler som sikrer et minstenivå på de lønningene som betales. De eneste lovreglene vi har, er loven om allmenngjøring av tariffavtaler.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. oktober 2009)
EF-domstolen har med en serie dommer åpna for lønnsdumping i europeisk arbeidsliv, som om det ikke var nok av slikt på forhånd. Det har skjedd ved å snu opp-ned på det såkalte utstasjoneringsdirektivet.
Når tjenester ytes på tvers av grenser i EU og EØS, er såkalt utstasjonering (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Utstasjonering betyr at et selskap har et oppdrag i et annet land og tar med seg sine egne ansatte til å gjøre jobben.
I utstasjoneringsdirektivet fastslås det::
”Fellesskapsretten er ikke til hinder for at medlemsstatene anvender sin lovgivning eller tariffavtaler inngått mellom partene i arbeidslivet på personer som er ansatt, også midlertidig, på deres territorium, selv om arbeidsgiveren er etablert i en annen medlemsstat.” (Betraktning nr. 12)
Før EF-domstolens Laval-dom fra desember 2007 ble dette forstått slik at statene gjennom lov eller tariffavtale kan tilby utstasjonerte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som EU-retten ikke kan sette til side.
EF-domstolen har gjennom en serie dommer (Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene) snudd opp ned på hvordan dette direktivet skal forstås.
Utstasjoneringsdirektivet ble etter lange dragkamper innført i 1996 med det tydelige formål å sikre utstasjonerte arbeidstakere et forsvarlig lønnsnivå. Det var slik direktivet ble begrunna av EU-kommisjonen, det er slik direktivet ble oppfatta av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet, og det er slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007.
At dette er den intensjonen som vant fram i 1996, vises bl.a. ved at det opprinnelige forslaget til direktiv opererte med ei grense på tre måneder. For oppdrag under tre måneder skulle arbeidsgiveren stå fritt til å betale sine utstasjonerte ansatte lønn etter hjemlandets standarder. Først for mer langvarige oppdrag skulle direktivet sikre de ansatte lønn i samsvar med lov og avtale i det landet der arbeidet ble utført.
Etter massiv kritikk fra fagbevegelsen og langvarige debatter ble denne tre-måneders-grensa tatt helt vekk. Direktivet skulle gjelde fra første dag.
Det er derfor lovgivernes intensjoner som EF-domstolen suverent satte til side med dommene sine. Men det skulle gå elleve år før EF-domstolen slo til..
Så seint som i mai 2007 ga generaladvokaten i EF-domstolen, Paolo Mengozzi, i sin forhåndsprosedyre den svenske fagbevegelsen medhold i Laval-konflikten. Han mente at det ikke var i strid med EU-retten når svensk fagbevegelse brukte kampmidler for å sikre at utenlandske arbeidstakere skulle ha svensk lønn når de var på oppdrag i Sverige – slik det var full adgang til etter svensk lov.
Prosedyren til Mengozzi fikk forskningssjef Jon Erik Dølvik i FAFO til å uttale seg slik til Morgenbladet: ”Dette er ikke overraskende, og det kan forhåpentligvis bidra til å avkrefte en del myter i norsk debatt om at de fire friheter er overordnet alle andre hensyn, og faglige rettigheter spesielt, i EU-retten. Dersom uttalelsen blir stående, bekrefter den de tolkninger av gjeldende EU-rett som har vært lagt til grunn i Norden når det gjelder utstasjonering av arbeidstagere. Det er vertslandets regler som skal gjelde, og dersom man bruker boikotter og sympatiaksjoner er det heller ikke i strid med EU-retten.” (Morgenbladet 25.5.07)
Et halvt år etter gikk EF-domstolen med Laval-dommen i stikk motsatt retning. Det kom som et sjokk på fagbevegelsen i mange land. Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene er ikke noe mindre enn en serie med krigserklæringer mot medlemsstatenes rett til å ha en sjølbestemt arbeidslivs- og sosiallovgivning som går utover det minstenivået som EF-domstolen er villig til å godta.
Det fins ingen politiske vedtak, verken i Ministerrådet eller i EU-parlamentet, om at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til de lovgivende organene ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)
Dommene er likevel ikke arbeidsulykker fra uryddige dommere eller avvik fra den generelle utviklingen av EU-retten. EF-domstolen har etter hvert fått full støtte fra EU-kommisjonen. I en historisk sammenheng må dommene forstås som et konsekvent forsøk på å innlede en ny fase i EUs markedsintegrasjon.
EF-domstolen har alltid sett det som sin oppgave å fremme utviklingen mot stadig mer overnasjonalitet – mot ”en stadig tettere union”, som det ble uttrykt alt i Roma-traktaten fra 1957. Det skjer ved at domstolen fjerner alt som står i veien for at de fire markedsfrihetene får fullt gjennomslag. De rettighetene som organiserte arbeidstakere har kjempa fram innen nasjonale rammer de siste 3-4 generasjonene står i veien for en så tett union – slik EF-domstolen og EF-kommisjonen ser det.
Dette rammer fagbevegelsen også i EØS-landet Norge som sa nei til denne unionen i 1994. Nå tvinges denne delen av unionen på oss bakveien gjennom dommene til EF-domstolen.
Faktaboks:
Utstasjoneringsdirektivet (96/71/EF), også kalt utsendingsdirektivet, gjelder ansatte i et selskap som utfører et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. Direktivet har hatt som hovedregel at ethvert land kan vedta regler som sikrer at arbeidere som er utstasjonert fra andre land skal kunne ha lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der de er utstasjonert.
Et polsk selskap som tar med ansatte fra Polen for å utføre et oppdrag i Norge, er underlagt utstasjoneringsdirektivet. Det betyr at arbeidet må utføres etter reglene i den norske arbeidsmiljøloven, og Norge kan ha lovbestemte regler som sikrer et minstenivå på de lønningene som betales. De eneste lovreglene vi har, er loven om allmenngjøring av tariffavtaler.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 31. oktober 2009)
Kampen om ILO 94
ESA og EFTA-domstolen har ingen myndighet til å avgjøre forholdet mellom ILO og EØS
”Arbeidsinnvandrere i Norge skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere”, fastslås det i Soria Moria II.
Det står også at ”regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”. Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.
Det er ei klar melding til overvåkingsorganet ESA som har varsla at EØS-regler kan forby å stille et slikt krav. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen.
Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.
Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.
ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen som begrunnelse for å sette søkelyset på ILO 94. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.
Rüffert-dommen har innad i EU skapt en svært uryddig rettstilstand når det gjelder offentlige oppdrag:
- Dommen gjelder ikke når oppdraget utføres av innenlandske selskap. Da kan det kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder ikke når oppdraget utføres av selskap registrert utafor EU-/EØS-området.Da kan det også kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder heller ikke når oppdraget utføres av selskap registrert i et annet EU-EØS-land hvis oppdraget utføres uten utstasjonering av arbeidere.
Det er bare når et offentlig oppdrag utføres av et selskap registrert i et annet EU-/EØS-land med arbeidere utstasjonert fra slike land, at det i henhold til Rüffert-dommen ikke kan kreves lønn på nivå med tarifflønn.
ILO-ledelsen har reagert med bekymring på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslår den at ILO 94 er viktig av to grunner:
- Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag.
- Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår.
ILO frykter at Rüffert-dommen også kan ramme to andre konvensjoner. Det er konvensjon nr. 87 og nr. 98. Konvensjon nr. 87 handler om retten til å organisere seg i arbeidslivet og til å forsvare sine interesser også med streik, mens nr. 98 handler om retten til å forhandle og inngå kollektive avtaler med arbeidsgiveren. Dette er konvensjoner som alle de 27 EU-statene har ratifisert.
ILO understreker at streikeretten er anerkjent internasjonalt som en fundamental rettighet for arbeidstakere og deres organisasjoner. Konvensjon 87 angir bare to begrensinger i retten til å streike:
- for statsansatte som utøver autoritet i statens navn,
- og innen tjenester der streik kan sette liv, personlig sikkerhet eller helse i fare for en stor del av befolkningen.
Rüffert-dommen aktualiserer spørsmålet om hvordan forholdet er mellom ILO-konvensjoner og EU-regler. Dommen kan tolkes som at ILO-konvensjoner må vike om de strider mot EUs regelverk. Men Tyskland er blant de EU-land som ikke har ratifisert ILO 94.
Det er derfor ikke opplagt hvordan dommen ville ha falt ut i et land som har ratifisert ILO 94. På den annen side blir det en uryddig rettstilstand innad i EU dersom så sentrale rettsforhold i arbeidslivet skal variere fra land til land avhengig om de har ratifisert ILO 94.
EU-kommisjonen har i all hovedsak gitt sin støtte til EF-domstolen. Men samtidig har den så seint som i juli 2008 (etter Rüffert-dommen) sendt ut en anbefaling (recommendation) om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i verden der den oppfordrer alle medlemsland til å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”.
Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94, den som ESA er så i tvil om.
ILO har i løpet av de 80 år som er gått siden stiftelsen i 1919 fått på plass en serie med konvensjoner av stor betydning for arbeidslivet over hele kloden.
ILO har i dag 174 medlemsland og er basert på et treparts-samarbeid. De nasjonale delegasjonene består av representanter for regjering, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. En arbeider seg møysommelig fram til vedtak som kan samle størst mulig oppslutning. Vedtakene tar form av "konvensjoner" og "anbefalinger". Konvensjonene blir bare bindende for de land som ratifiserer dem.
EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i norsk lov som en ny EØS-regel hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.)
Skulle ESA konkludere med at ILO 94 må settes til side slik at det blir fritt fram for lønnskonkurranse om offentlige oppdrag, fastslår de tre rødgrønne partiene i Soria Moria II at regjeringen ikke vil bøye seg for en slik konklusjon. Da har ESA anledning til å reise sak for EFTA-domstolen.
Det er en domstol som skal håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Disse konvensjonene har ryggdekning i et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 24. oktober 2009)
”Arbeidsinnvandrere i Norge skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere”, fastslås det i Soria Moria II.
Det står også at ”regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor”. Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.
Det er ei klar melding til overvåkingsorganet ESA som har varsla at EØS-regler kan forby å stille et slikt krav. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen.
Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.
Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som 58 land har ratifisert, og som Norge ratifiserte i 1996.
ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EF-domstolen som begrunnelse for å sette søkelyset på ILO 94. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.
Rüffert-dommen har innad i EU skapt en svært uryddig rettstilstand når det gjelder offentlige oppdrag:
- Dommen gjelder ikke når oppdraget utføres av innenlandske selskap. Da kan det kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder ikke når oppdraget utføres av selskap registrert utafor EU-/EØS-området.Da kan det også kreves lønn på nivå med tarifflønn.
- Den gjelder heller ikke når oppdraget utføres av selskap registrert i et annet EU-EØS-land hvis oppdraget utføres uten utstasjonering av arbeidere.
Det er bare når et offentlig oppdrag utføres av et selskap registrert i et annet EU-/EØS-land med arbeidere utstasjonert fra slike land, at det i henhold til Rüffert-dommen ikke kan kreves lønn på nivå med tarifflønn.
ILO-ledelsen har reagert med bekymring på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslår den at ILO 94 er viktig av to grunner:
- Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag.
- Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår.
ILO frykter at Rüffert-dommen også kan ramme to andre konvensjoner. Det er konvensjon nr. 87 og nr. 98. Konvensjon nr. 87 handler om retten til å organisere seg i arbeidslivet og til å forsvare sine interesser også med streik, mens nr. 98 handler om retten til å forhandle og inngå kollektive avtaler med arbeidsgiveren. Dette er konvensjoner som alle de 27 EU-statene har ratifisert.
ILO understreker at streikeretten er anerkjent internasjonalt som en fundamental rettighet for arbeidstakere og deres organisasjoner. Konvensjon 87 angir bare to begrensinger i retten til å streike:
- for statsansatte som utøver autoritet i statens navn,
- og innen tjenester der streik kan sette liv, personlig sikkerhet eller helse i fare for en stor del av befolkningen.
Rüffert-dommen aktualiserer spørsmålet om hvordan forholdet er mellom ILO-konvensjoner og EU-regler. Dommen kan tolkes som at ILO-konvensjoner må vike om de strider mot EUs regelverk. Men Tyskland er blant de EU-land som ikke har ratifisert ILO 94.
Det er derfor ikke opplagt hvordan dommen ville ha falt ut i et land som har ratifisert ILO 94. På den annen side blir det en uryddig rettstilstand innad i EU dersom så sentrale rettsforhold i arbeidslivet skal variere fra land til land avhengig om de har ratifisert ILO 94.
EU-kommisjonen har i all hovedsak gitt sin støtte til EF-domstolen. Men samtidig har den så seint som i juli 2008 (etter Rüffert-dommen) sendt ut en anbefaling (recommendation) om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i verden der den oppfordrer alle medlemsland til å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”.
Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94, den som ESA er så i tvil om.
ILO har i løpet av de 80 år som er gått siden stiftelsen i 1919 fått på plass en serie med konvensjoner av stor betydning for arbeidslivet over hele kloden.
ILO har i dag 174 medlemsland og er basert på et treparts-samarbeid. De nasjonale delegasjonene består av representanter for regjering, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. En arbeider seg møysommelig fram til vedtak som kan samle størst mulig oppslutning. Vedtakene tar form av "konvensjoner" og "anbefalinger". Konvensjonene blir bare bindende for de land som ratifiserer dem.
EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i norsk lov som en ny EØS-regel hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.)
Skulle ESA konkludere med at ILO 94 må settes til side slik at det blir fritt fram for lønnskonkurranse om offentlige oppdrag, fastslår de tre rødgrønne partiene i Soria Moria II at regjeringen ikke vil bøye seg for en slik konklusjon. Da har ESA anledning til å reise sak for EFTA-domstolen.
Det er en domstol som skal håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Disse konvensjonene har ryggdekning i et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 24. oktober 2009)
fredag 9. oktober 2009
Ny irsk omkamp
De eneste i EU som får stemme, får stemme to ganger hvis de stemmer nei
Neste fredag går irske velgere til valgurnene for å stemme over om de skal godta Lisboa-traktaten. Det gjorde de også i juni 2008. Da stemte flertallet nei. Det var et plagsomt nei for EU-systemet siden alle endringer av EU-traktaten må godtas av alle medlemsland. Dermed måtte hele Lisboa-traktaten legges på is.
“Løsningen” ble sjølsagt at de irske velgerne får stemme en gang til. “Alle” regner med at det nå vil bli ja-flertall. Meningsmålingene det siste året har da også vist at det har vært et stort og stabilt ja-flertall. Opinionen har svingt rundt 50 prosent ja og 25 prosent nei.
Ny nerve er kasta inn i sluttspurten da en måling sist tirsdag, offentliggjort i Irish Sun, viste et like klart nei-flertall. Men den målingen er foreløpig en enslig svale.
De 27 regjeringssjefene i EU har med en serie presiseringer forsøkt å imøtekomme en del av de bekymringene som fikk irske velgere til å stemme nei i 2008:
- Lisboa-traktaten er ikke til hinder for den irske nøytralitetspolitikken.
- EU-vedtak om skatt krever fortsatt enstemmighet.
- Abortspørsmål og familiepolitikk er fortsatt et nasjonalt anliggende.
Men disse forsikringene endrer ikke Lisboa-traktaten. Slik var den i juni 2008, og slik er den fortsatt. Det siste punktet bekreftes av de katolske kirka. Bispekonferansen har fastslått at en katolikk kan stemme ja eller nei med like god samvittighet.
Det som har endra seg siden folkeavstemningen i juni 2008, er at Irland er kasta ut ei krise like alvorlig som den på Island, og mye av samme grunner: hemningsløs spekulasjon fra banksjefer i nær symbiose med hel- og halvkorrupte politikere.
Det mest usikre foran folkeavstemningen neste fredag er derfor hvordan krisa vil slå ut. Arbeidsløsheten har skutt i været, lønninger og pensjoner kuttes, skatter, avgifter og egenandeler økes, boliggjelda blir uhåndterlig, og framtida virker dyster.
I denne situasjonen kommer de vanlige skremslene. Det irske medlemmet av EU-kommisjonen, McCreevy, truer med at internasjonal kapital vil vende ryggen til Irland hvis det blir nei-flertall.
Ja-sida inisterer på at det tryggeste er å stemme ja: nå må vi ikke stelle oss slik at vi irriterer Brussel . Men samtidig er regjeringa til Brian Cowen så upopulær at mange vil stemme nei i protest mot den.
Av partiene i det irske parlamentet er det bare Sinn Fein som sier nei til Lisboa-traktaten. Media er entydig og ensidig på ja-sida. Det er også lederne innen industri og næringsliv.
Det amerikanske handelskammeret i Irland blander seg også inn og oppfordrer velgerne til å stemme ja. Hvilken vei en slik oppfordring vil slå ut, kan være uvisst. Flere av de ledende amerikanske selskapene har drevet aktiv fagforeningsknusing - slik de er vant til hjemmefra.
Organisasjonene innen landbrket anbefaler et ja, og meningsmålinger tyder på at innpå 80 prosent av bøndene er enig i det.
Fagbevegelsen er splitta. LO-ledelsen og en del offentlige fagforeninger oppfordrer som i fjor medlemmene til å stemme ja. Det gjør denne gang også SIPTU, det største fagforbundet med over 200.000 medlemmer.
SIPTU var på nei-sida i 2008 fordi det ikke kom garantier fra Brussel som kunne sikre faglige rettigheter mot nye dommer fra EF-domstolen. Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene skremte den irske fagbevegelsen like grunnleggende som de skremte faglige miljøer ellers i Europa.
Noen garantier for hevdvunne faglige rettigheter kan ikke den irske regjeringen vise fram denne gangen heller. Da regjeringssjefene i EU møttes til toppmøte i juni, vedtok de riktig nok en “høytidelig erklæring”, ja, den kaller seg sjøl “a solemn declaration”, om at faglige rettigheter er viktige og verdifulle. Men en slik erklæring endrer ikke en flik av det rettsgrunnlaget som EF-domstolen har lagt til grunn for dommene sine.
Det er SIPTU-ledelsen klar over, men med en lengre redegjørelse anbefaler den likevel at medlemmene stemmer ja. Hovedargumentet er at det hjelper ikke å avvise Lisboa-traktaten. Dommene ble felt på grunnlag av EU-traktaten slik den er i dag. (Se www.siptu.ie.) At et irsk nei til Lisboa-traktaten kan bidra til å øke det politiske presset for å hindre nye Laval- og Rüffertdommer, legger SIPTU-ledelsen ikke vekt på.
Andre forbund har derimot gått aktivt inn på nei-sida, blant annet elektrikerforbundet TEEU med 45.000 medlemmer og Unite med 85.000 medlemmer innen industri, transport, bygg & anlegg. Unite har blant annet stilt kontorplass til rådighet for nei-miljøene i lokalene sine sentralt i Dublin.
Da Lisboa-traktaten ble avvist i juni 2008, var det andre gang de irske velgerne sa nei til en traktatendring. Forrige gang var i 2001 da flertallet stemte nei til å godta Nice-traktaten. Nice-traktaten skulle sikre at de største EU-land kunne beholde kontrollen over EU sjøl om det kom inn mange nye medlemsland fra Øst-Europa.
Året etter ble det ja-flertall ved en ny folkeavstemning om den samme Nice-traktaten. De irske velgerne fikk vite at utvidelsen østover var avhengig av at de stemte ja, og at Irland ville få status som annenrangs medlemsland hvis det fortsatt ble nei-flertall.
De irske velgerne er de eneste velgerne i EU som fikk anledning til å stemme over Nice-traktaten, og som får lov til å stemme over den Lisboa-traktaten som alle euro-eliter i alle EU-land framstiller som helt avgjørende for Europas framtid. De får til og med lov til å stemme to ganger – siden de stemte nei første gangen.
Lisboa-traktaten svekker Irlands innflytelse i EU. I det viktigste beslutningsorganet, Ministerrådet, har Tyskland hatt fire ganger så mange stemmer som Irland. Lisboa-traktaten vil fra 2014 gi Tyskland 16 ganger så mange stemmer. Samtidig vil traktaten gi EU beslutningskompetanse på 105 nye saksfelt. Det bidro til at flertallet av de irske velgerne sa nei til Lisboa-traktaten 12. juni 2008.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. september)
Neste fredag går irske velgere til valgurnene for å stemme over om de skal godta Lisboa-traktaten. Det gjorde de også i juni 2008. Da stemte flertallet nei. Det var et plagsomt nei for EU-systemet siden alle endringer av EU-traktaten må godtas av alle medlemsland. Dermed måtte hele Lisboa-traktaten legges på is.
“Løsningen” ble sjølsagt at de irske velgerne får stemme en gang til. “Alle” regner med at det nå vil bli ja-flertall. Meningsmålingene det siste året har da også vist at det har vært et stort og stabilt ja-flertall. Opinionen har svingt rundt 50 prosent ja og 25 prosent nei.
Ny nerve er kasta inn i sluttspurten da en måling sist tirsdag, offentliggjort i Irish Sun, viste et like klart nei-flertall. Men den målingen er foreløpig en enslig svale.
De 27 regjeringssjefene i EU har med en serie presiseringer forsøkt å imøtekomme en del av de bekymringene som fikk irske velgere til å stemme nei i 2008:
- Lisboa-traktaten er ikke til hinder for den irske nøytralitetspolitikken.
- EU-vedtak om skatt krever fortsatt enstemmighet.
- Abortspørsmål og familiepolitikk er fortsatt et nasjonalt anliggende.
Men disse forsikringene endrer ikke Lisboa-traktaten. Slik var den i juni 2008, og slik er den fortsatt. Det siste punktet bekreftes av de katolske kirka. Bispekonferansen har fastslått at en katolikk kan stemme ja eller nei med like god samvittighet.
Det som har endra seg siden folkeavstemningen i juni 2008, er at Irland er kasta ut ei krise like alvorlig som den på Island, og mye av samme grunner: hemningsløs spekulasjon fra banksjefer i nær symbiose med hel- og halvkorrupte politikere.
Det mest usikre foran folkeavstemningen neste fredag er derfor hvordan krisa vil slå ut. Arbeidsløsheten har skutt i været, lønninger og pensjoner kuttes, skatter, avgifter og egenandeler økes, boliggjelda blir uhåndterlig, og framtida virker dyster.
I denne situasjonen kommer de vanlige skremslene. Det irske medlemmet av EU-kommisjonen, McCreevy, truer med at internasjonal kapital vil vende ryggen til Irland hvis det blir nei-flertall.
Ja-sida inisterer på at det tryggeste er å stemme ja: nå må vi ikke stelle oss slik at vi irriterer Brussel . Men samtidig er regjeringa til Brian Cowen så upopulær at mange vil stemme nei i protest mot den.
Av partiene i det irske parlamentet er det bare Sinn Fein som sier nei til Lisboa-traktaten. Media er entydig og ensidig på ja-sida. Det er også lederne innen industri og næringsliv.
Det amerikanske handelskammeret i Irland blander seg også inn og oppfordrer velgerne til å stemme ja. Hvilken vei en slik oppfordring vil slå ut, kan være uvisst. Flere av de ledende amerikanske selskapene har drevet aktiv fagforeningsknusing - slik de er vant til hjemmefra.
Organisasjonene innen landbrket anbefaler et ja, og meningsmålinger tyder på at innpå 80 prosent av bøndene er enig i det.
Fagbevegelsen er splitta. LO-ledelsen og en del offentlige fagforeninger oppfordrer som i fjor medlemmene til å stemme ja. Det gjør denne gang også SIPTU, det største fagforbundet med over 200.000 medlemmer.
SIPTU var på nei-sida i 2008 fordi det ikke kom garantier fra Brussel som kunne sikre faglige rettigheter mot nye dommer fra EF-domstolen. Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-dommene skremte den irske fagbevegelsen like grunnleggende som de skremte faglige miljøer ellers i Europa.
Noen garantier for hevdvunne faglige rettigheter kan ikke den irske regjeringen vise fram denne gangen heller. Da regjeringssjefene i EU møttes til toppmøte i juni, vedtok de riktig nok en “høytidelig erklæring”, ja, den kaller seg sjøl “a solemn declaration”, om at faglige rettigheter er viktige og verdifulle. Men en slik erklæring endrer ikke en flik av det rettsgrunnlaget som EF-domstolen har lagt til grunn for dommene sine.
Det er SIPTU-ledelsen klar over, men med en lengre redegjørelse anbefaler den likevel at medlemmene stemmer ja. Hovedargumentet er at det hjelper ikke å avvise Lisboa-traktaten. Dommene ble felt på grunnlag av EU-traktaten slik den er i dag. (Se www.siptu.ie.) At et irsk nei til Lisboa-traktaten kan bidra til å øke det politiske presset for å hindre nye Laval- og Rüffertdommer, legger SIPTU-ledelsen ikke vekt på.
Andre forbund har derimot gått aktivt inn på nei-sida, blant annet elektrikerforbundet TEEU med 45.000 medlemmer og Unite med 85.000 medlemmer innen industri, transport, bygg & anlegg. Unite har blant annet stilt kontorplass til rådighet for nei-miljøene i lokalene sine sentralt i Dublin.
Da Lisboa-traktaten ble avvist i juni 2008, var det andre gang de irske velgerne sa nei til en traktatendring. Forrige gang var i 2001 da flertallet stemte nei til å godta Nice-traktaten. Nice-traktaten skulle sikre at de største EU-land kunne beholde kontrollen over EU sjøl om det kom inn mange nye medlemsland fra Øst-Europa.
Året etter ble det ja-flertall ved en ny folkeavstemning om den samme Nice-traktaten. De irske velgerne fikk vite at utvidelsen østover var avhengig av at de stemte ja, og at Irland ville få status som annenrangs medlemsland hvis det fortsatt ble nei-flertall.
De irske velgerne er de eneste velgerne i EU som fikk anledning til å stemme over Nice-traktaten, og som får lov til å stemme over den Lisboa-traktaten som alle euro-eliter i alle EU-land framstiller som helt avgjørende for Europas framtid. De får til og med lov til å stemme to ganger – siden de stemte nei første gangen.
Lisboa-traktaten svekker Irlands innflytelse i EU. I det viktigste beslutningsorganet, Ministerrådet, har Tyskland hatt fire ganger så mange stemmer som Irland. Lisboa-traktaten vil fra 2014 gi Tyskland 16 ganger så mange stemmer. Samtidig vil traktaten gi EU beslutningskompetanse på 105 nye saksfelt. Det bidro til at flertallet av de irske velgerne sa nei til Lisboa-traktaten 12. juni 2008.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. september)
fredag 18. september 2009
Taleretten utafor EU
Norge har en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige ikke lenger har
Utafor Norge har Erik Solheim fått lengre løpestreng av statsministeren enn innafor landets grenser. Det har han brukt til å gjøre Norge til en spydspiss for den internasjonale klimapolitikken.
På en serie klimatoppmøter har miljøvernministeren fanga oppmerksomheten med viktige initiativ som setter andre land under press. Det har blant annet skjedd med en raus norsk bevilgning for å hindre rasering av tropisk skog og ved å lansere et forslag til finansieringsordning for hvordan rike land skal betale for klimatiltak og klimatilpasning i fattige land – et forslag som skar i gjenom en fastslåst forhandlingssituasjon.
I april pekte FNs miljøprogram (UNEP) ut Erik Solheim som FN-programmets “Champion of the Earth” for 2009 blant verdens miljøpolitikere. Time Magazine kårer Erik Solheim som en av årets miljøhelter i spesialutgaven “Heroes of the Environment” som kommer i oktober. På det avgjørende klimatoppmøtet i København i desember kan Erik Solheim få en hovedrolle – hvis velgerne vil det.
- Derfor er det viktig at det ikke er Siv som reiser til København i desember, sa Bellona-leder Frederic Hauge til Dagbladet på onsdag.
- Det er sjelden man er stolt av Norges klimapolitikk, men i internasjonale sammenhengerer jeg veldig stolt, sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, ved samme anledning.
Når det er den norske miljøvernministeren som syns i den internasjonale klimapolitikken, og ikke den danske eller den svenske, så er ikke hovedårsaken personen Erik Solheim. Den viktigste grunnen er at Norge ikke er innpakka i EUs internasjonale klimapolitikk.
Når EU har overtatt myndighet på et saksfelt, er det EU-kommisjonen som representerer EU-landene i internasjonale sammenhenger på disse feltene. De enkelte EU-land har medlemmer i EU-delegasjonen, men kan ikke fremme nasjonale synspunkter. Det er EU-synspunktene som skal fremmes.
Norge har derfor på viktige områder en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige mista da de ble medlemmer av EU. Erik Solheim har utnytta denne tale- og forslagsretten på en eksemplarisk måte. Det har vi ingen garanti for at alle norske miljøvernministre vil gjøre.
*
FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling (World Summit for Sustainable Development) i Johannesburg i august 2002 var første gang norske media klarte å oppdage denne tale- og forslagsretten utafor EU.
Forslaget til slutterklæring fra FN-toppmøtet i Johannesburg hadde med en setning om at framtidige miljøavtaler må være forenlig med handelsreglene til WTO - altså i praksis underordnes WTO-reglene. Det var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på - mens USA, EU og hele u-landsblokken (G77) sto på den andre sida. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra etiopiske forhandlere fikk u-landsblokken til å skifte side. Utfordringen fra Norge – for åpen scene – fikk så EU til å snu, men først etter et par døgn med interne diskusjoner i EU-delegasjonen.
Dette dreier seg ikke om bagateller. Uten steilheten for åpen scene fra Norge og Etiopia ville handelsreglene til WTO nå hatt forrang framfor alle internasjonale miljøavtaler. Det ville vært et dramatisk nederlag for den globale miljøkampen.
I slike sammenhenger er det en enorm forskjell på å drive lobbyvirksomhet fra et lite land innad i EU-delegasjonen mot å kunne stå fram for delegater fra alle verdensdeler med media til stede. Hvis Norge hadde vært del av EU-delegasjonen, ville vi ikke ha klart å sette så stort press på EU som når det skjedde i full åpenhet i plenumsdebattene.
Det er lite som morer den norske ja-sida mer enn forestillingen om at det går an å påvirke EU utafra. Men i februar 2006 fulgte EU i Norges fotspor med å droppe sitt årelange krav i de såkalte GATS-forhandlingene om fri markedsadgang til å ta seg av vannforsyningen i u-land. Det var faktisk ingen andre land å følge.
Gjennombruddet kom da den rødgrønne regjeringen i desember 2005 trakk alle krav om markedsadgang som Bondevik-regjeringen hadde stilt til u-land innen vannforsyning, energiforsyning og høyere utdanning – og i tillegg alle krav om markedsadgang for tjenester også på alle andre områder til verdens femti fattigste land.
For åpen global scene brøt Norge ut av den enige fronten av rike land som gjennom GATS-grepet ville tvinge fattigere land til å åpne tjenestemarkedene sine for verdens mest konkurransedyktige og kapitalsterke tjenestekonsern. Det ble lagt merke til.
Så får heller den norske ja-sida leve med at det blir flere fra u-land og solidaritetsmiljøer som sier at det er bra at Norge ikke er medlem av EU.
*
Denne taleretten er en uvurderlig del av handlefriheten utafor EU. Den kan naturligvis brukes langt mer aktivt enn norske regjeringer har gjort til nå. Det gjør den politiske kampen i Norge til et meningsfullt prosjekt for langt flere mennesker enn om regjeringene våre – kanskje, kanskje ikke – skulle føre fram ei tilsvarende linje djupt inne i EUs uoversiktlige irrganger.
Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke fins ved forhandlinger innad i EU. Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land en langt større oppmerksomhet enn om det skjer ved forhandlinger i lukkede rom. Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU.
Den handlefriheten som vi har utafor EU, forplikter. Men den er bare verdt noe hvis den brukes.
Handlingsrommet for internasjonal solidaritet kan naturligvis utnyttes langt mer aktivt og systematisk enn til nå.
Det forutsetter at valget på mandag fortsatt gir oss et rødgrønt flertall og at SV får en sterk nok stilling i en ny regjering til å videreføre enda klarere den internasjonale profilen som Erik Solheim har gitt Norge som utviklings- og miljøvernminister. Begge deler er nødvendig for å hindre en blågrå norsk miljøprofil.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. september 2009)
Utafor Norge har Erik Solheim fått lengre løpestreng av statsministeren enn innafor landets grenser. Det har han brukt til å gjøre Norge til en spydspiss for den internasjonale klimapolitikken.
På en serie klimatoppmøter har miljøvernministeren fanga oppmerksomheten med viktige initiativ som setter andre land under press. Det har blant annet skjedd med en raus norsk bevilgning for å hindre rasering av tropisk skog og ved å lansere et forslag til finansieringsordning for hvordan rike land skal betale for klimatiltak og klimatilpasning i fattige land – et forslag som skar i gjenom en fastslåst forhandlingssituasjon.
I april pekte FNs miljøprogram (UNEP) ut Erik Solheim som FN-programmets “Champion of the Earth” for 2009 blant verdens miljøpolitikere. Time Magazine kårer Erik Solheim som en av årets miljøhelter i spesialutgaven “Heroes of the Environment” som kommer i oktober. På det avgjørende klimatoppmøtet i København i desember kan Erik Solheim få en hovedrolle – hvis velgerne vil det.
- Derfor er det viktig at det ikke er Siv som reiser til København i desember, sa Bellona-leder Frederic Hauge til Dagbladet på onsdag.
- Det er sjelden man er stolt av Norges klimapolitikk, men i internasjonale sammenhengerer jeg veldig stolt, sa Ingeborg Gjærum, leder for Natur og Ungdom, ved samme anledning.
Når det er den norske miljøvernministeren som syns i den internasjonale klimapolitikken, og ikke den danske eller den svenske, så er ikke hovedårsaken personen Erik Solheim. Den viktigste grunnen er at Norge ikke er innpakka i EUs internasjonale klimapolitikk.
Når EU har overtatt myndighet på et saksfelt, er det EU-kommisjonen som representerer EU-landene i internasjonale sammenhenger på disse feltene. De enkelte EU-land har medlemmer i EU-delegasjonen, men kan ikke fremme nasjonale synspunkter. Det er EU-synspunktene som skal fremmes.
Norge har derfor på viktige områder en tale- og forslagsrett i verdenssamfunnet som Danmark og Sverige mista da de ble medlemmer av EU. Erik Solheim har utnytta denne tale- og forslagsretten på en eksemplarisk måte. Det har vi ingen garanti for at alle norske miljøvernministre vil gjøre.
*
FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling (World Summit for Sustainable Development) i Johannesburg i august 2002 var første gang norske media klarte å oppdage denne tale- og forslagsretten utafor EU.
Forslaget til slutterklæring fra FN-toppmøtet i Johannesburg hadde med en setning om at framtidige miljøavtaler må være forenlig med handelsreglene til WTO - altså i praksis underordnes WTO-reglene. Det var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på - mens USA, EU og hele u-landsblokken (G77) sto på den andre sida. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra etiopiske forhandlere fikk u-landsblokken til å skifte side. Utfordringen fra Norge – for åpen scene – fikk så EU til å snu, men først etter et par døgn med interne diskusjoner i EU-delegasjonen.
Dette dreier seg ikke om bagateller. Uten steilheten for åpen scene fra Norge og Etiopia ville handelsreglene til WTO nå hatt forrang framfor alle internasjonale miljøavtaler. Det ville vært et dramatisk nederlag for den globale miljøkampen.
I slike sammenhenger er det en enorm forskjell på å drive lobbyvirksomhet fra et lite land innad i EU-delegasjonen mot å kunne stå fram for delegater fra alle verdensdeler med media til stede. Hvis Norge hadde vært del av EU-delegasjonen, ville vi ikke ha klart å sette så stort press på EU som når det skjedde i full åpenhet i plenumsdebattene.
Det er lite som morer den norske ja-sida mer enn forestillingen om at det går an å påvirke EU utafra. Men i februar 2006 fulgte EU i Norges fotspor med å droppe sitt årelange krav i de såkalte GATS-forhandlingene om fri markedsadgang til å ta seg av vannforsyningen i u-land. Det var faktisk ingen andre land å følge.
Gjennombruddet kom da den rødgrønne regjeringen i desember 2005 trakk alle krav om markedsadgang som Bondevik-regjeringen hadde stilt til u-land innen vannforsyning, energiforsyning og høyere utdanning – og i tillegg alle krav om markedsadgang for tjenester også på alle andre områder til verdens femti fattigste land.
For åpen global scene brøt Norge ut av den enige fronten av rike land som gjennom GATS-grepet ville tvinge fattigere land til å åpne tjenestemarkedene sine for verdens mest konkurransedyktige og kapitalsterke tjenestekonsern. Det ble lagt merke til.
Så får heller den norske ja-sida leve med at det blir flere fra u-land og solidaritetsmiljøer som sier at det er bra at Norge ikke er medlem av EU.
*
Denne taleretten er en uvurderlig del av handlefriheten utafor EU. Den kan naturligvis brukes langt mer aktivt enn norske regjeringer har gjort til nå. Det gjør den politiske kampen i Norge til et meningsfullt prosjekt for langt flere mennesker enn om regjeringene våre – kanskje, kanskje ikke – skulle føre fram ei tilsvarende linje djupt inne i EUs uoversiktlige irrganger.
Når et i-land går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke fins ved forhandlinger innad i EU. Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land en langt større oppmerksomhet enn om det skjer ved forhandlinger i lukkede rom. Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU.
Den handlefriheten som vi har utafor EU, forplikter. Men den er bare verdt noe hvis den brukes.
Handlingsrommet for internasjonal solidaritet kan naturligvis utnyttes langt mer aktivt og systematisk enn til nå.
Det forutsetter at valget på mandag fortsatt gir oss et rødgrønt flertall og at SV får en sterk nok stilling i en ny regjering til å videreføre enda klarere den internasjonale profilen som Erik Solheim har gitt Norge som utviklings- og miljøvernminister. Begge deler er nødvendig for å hindre en blågrå norsk miljøprofil.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. september 2009)
Kampen mot EU-dommene
- Hva om Tyskland og skandinaviske land nekter å føye seg etter EF-domstolen?
EF-domstolen har siden desember 2007 felt fire dommer som på dramatisk vis rammer handlefriheten til myndigheter og fagbevegelse. Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line- og Laval-dommene), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert-dommen) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske arbeidstakere hvis arbeidsgiveren tar på seg oppdrag i et annet land (Luxemburg-dommen).
Det betyr at dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns-og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere. Dermed forverres også virkningen av tjenestedirektivet siden det direktivet har som formål å øke omfanget av slike oppdrag utenlands.
Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt etter harde dragkamper i 1996 og ga ethvert medlemsland adgang til å vedta regler som sikrer at en arbeidsgiver som har et oppdrag i et annet EU-land, må tilby arbeidstakerne sine lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der oppdraget utføres..
EF-domstolen har med dommene sine bestemt at slik skal utstasjoneringsdirektivet ikke forstås. Direktivet setter i stedet et tak for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. Dette taket er så lavt at i land med høyt lønnsnivå, blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.
Denne tolkningen av utstasjoneringsdirkeitvet er i strid med det som var intensjonen til lovgiverne i Ministerrådet og EU-parlamentet da direktivet ble vedtatt i 1996 – og med hvordan direktivet er oppfatta helt fram til desember 2007.
Det fins ingen politiske vedtak i EUs besluttende organ som sier at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til EUs lovgivende organ ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)
Dommene går i stikk motsatt retning, og er en krigserklæring mot medlemsstatenes mulighet for å fagbevegelsens grunnleggende rettigheter – slik de blant annet kommer til uttrykk i ILO-konvensjoner. Hvis dommene blir stående, har EF-domstolen gitt seg sjøl ei verktøykasse som kan ramme kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon.
Ett spørsmål trenger seg på: Hvordan kan EF-domstolen fatte dommer som ikke har politisk ryggdekning i medlemsstatene?
Ryggdekningen er desverre bedre i dag enn i 1996. Mange av de nye medlemsstatene hilser de fire dommene velkommen, og siden EF-domstolen i stor grad henter rettsgrunnlaget i EU-traktaten, er motstanderne av dommene spilt ut av banen. Traktaten kan bare endres hvis alle – absolutt alle- regjeringene er enige om det.
Neste spørsmål er: Hva ville ha skjedd hvis noen medlemsland ikke hadde tatt dommene til etterretning?
Det vet vi ikke, for det har aldri skjedd. Hvis bare ett EU-land velger denne formen for sivil ulydighet, vil det antakelig bankes på plass – så fremt det ikke dreier seg om ett av de 3-4 største medlemsstatene. Men om flere EU-land nekter å ta dommene til følge, blir situasjonen en annen. Da må reaksjonene tas opp på politisk nivå i EU.
Slik sivil ulydighet mot EF-domstolen fra offentlige myndigheter sitter naturligvis langt inne. Og i henhold til den EU-retten som EF-domstolen har tilrettelagt gjennom et halvt århundre, er alle utveier stengt.
Men EF-domstolen opererer i et langt mer usikkert terreng enn før. De siste dommene om arbeidslivet provoserer langt flere langt sterkere enn noen tidligere dommer. De griper dramatisk inn i et arbeidsliv som også rammes av en djup og uoversiktlig økonomisk krise.
Både i og utafor fagbevegelsen diskuteres derfor muligheten for hardere mottrekk. Det reises for alvor krav om at en ikke automatisk skal rette seg etter de dommene som EF-domstolen fatter på arbeislivets område.
En samfunnsfaglig autoritet som Fritz Scharpf ved Max Planck-instituttet for samfunnsforskning i Køln, sier det slik: ”Hvis et stort land som Tyskland skulle nekte å føye seg etter dommer i EF-domstolen, kanskje sammen med de skandinaviske medlemsstatene, ville det være en provokasjon som ville kaste EU ut i en konstitusjonell krise.”
Scharpf erkjenner at hele EU-prosjektet er avhengig av at medlemsstatene slutter opp om EU-retten slik den i siste instans fastlegges av EF-domstolen. Men det fins en mellomløsning: Den tyske regjeringen kunne si at den bare godtar dommer som et flertall i Ministerrådet stiller seg bak.
En slik løsning er opplagt et klart brudd på EU-traktaten. Men det bruddet kunne være å foretrekke også for EU-ledere i EU-kommisjonen og Ministerrådet framfor en utvikling der viktige deler av den organiserte arbeiderklassen vender EU-prosjektet ryggen.
Finans- og økonomikrisa snur opp-ned på mange økonomiske ”sannheter”. Politikere av alle avskygninger snakker om å gjenvinne styring og bygge opp nye måter å regulere markedene på. Det er bedre muligheter enn noen gang for å kreve et brudd med den markedsfundamentalismen som ligger til grunn for EUs indre marked.
Da vil de dommene som har gjort utstasjoneringsdirektivet til et vrengebilde av hva det var ment å være, bli provoserende symboler for hvor sosialt destruktivt EU-systemet fungerer hvis ikke EF-domstolen settes på plass politisk.
Hvordan det kan skje, har nok EU-juristene i og utafor EF-domstolen ingen anelse om. Men det er grenser for hvor lenge europeiske samfunn kan la framtida bli diktert av den eneste grunnlov i verden som fastlegger hva slags økonomisk politikk som er lovlig – og ulovlig – og det for all framtid!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. august 2009)
EF-domstolen har siden desember 2007 felt fire dommer som på dramatisk vis rammer handlefriheten til myndigheter og fagbevegelse. Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line- og Laval-dommene), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert-dommen) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske arbeidstakere hvis arbeidsgiveren tar på seg oppdrag i et annet land (Luxemburg-dommen).
Det betyr at dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre arbeidstakere på oppdrag utenlands noenlunde samme lønns-og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere. Dermed forverres også virkningen av tjenestedirektivet siden det direktivet har som formål å øke omfanget av slike oppdrag utenlands.
Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt etter harde dragkamper i 1996 og ga ethvert medlemsland adgang til å vedta regler som sikrer at en arbeidsgiver som har et oppdrag i et annet EU-land, må tilby arbeidstakerne sine lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet der oppdraget utføres..
EF-domstolen har med dommene sine bestemt at slik skal utstasjoneringsdirektivet ikke forstås. Direktivet setter i stedet et tak for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår. Dette taket er så lavt at i land med høyt lønnsnivå, blir direktivet et påbud om lønnsdumping og ikke et vern mot lønnsdumping.
Denne tolkningen av utstasjoneringsdirkeitvet er i strid med det som var intensjonen til lovgiverne i Ministerrådet og EU-parlamentet da direktivet ble vedtatt i 1996 – og med hvordan direktivet er oppfatta helt fram til desember 2007.
Det fins ingen politiske vedtak i EUs besluttende organ som sier at EU har rett til å blande seg inn i nasjonal streikerett og annen arbeidsrett. Det fins heller ingen ting i EU-traktaten som fastslår noe slikt. Tvert imot sies det uttrykkelig i EU-traktaten: Kompetansen til EUs lovgivende organ ”gjelder ikke for lønnsspørsmål, retten til å organisere seg, streikeretten eller retten til lockout.” (Art. 137.5)
Dommene går i stikk motsatt retning, og er en krigserklæring mot medlemsstatenes mulighet for å fagbevegelsens grunnleggende rettigheter – slik de blant annet kommer til uttrykk i ILO-konvensjoner. Hvis dommene blir stående, har EF-domstolen gitt seg sjøl ei verktøykasse som kan ramme kjernen i all fagorganisering: retten til å bekjempe sosial dumping gjennom organisering og faglig aksjon.
Ett spørsmål trenger seg på: Hvordan kan EF-domstolen fatte dommer som ikke har politisk ryggdekning i medlemsstatene?
Ryggdekningen er desverre bedre i dag enn i 1996. Mange av de nye medlemsstatene hilser de fire dommene velkommen, og siden EF-domstolen i stor grad henter rettsgrunnlaget i EU-traktaten, er motstanderne av dommene spilt ut av banen. Traktaten kan bare endres hvis alle – absolutt alle- regjeringene er enige om det.
Neste spørsmål er: Hva ville ha skjedd hvis noen medlemsland ikke hadde tatt dommene til etterretning?
Det vet vi ikke, for det har aldri skjedd. Hvis bare ett EU-land velger denne formen for sivil ulydighet, vil det antakelig bankes på plass – så fremt det ikke dreier seg om ett av de 3-4 største medlemsstatene. Men om flere EU-land nekter å ta dommene til følge, blir situasjonen en annen. Da må reaksjonene tas opp på politisk nivå i EU.
Slik sivil ulydighet mot EF-domstolen fra offentlige myndigheter sitter naturligvis langt inne. Og i henhold til den EU-retten som EF-domstolen har tilrettelagt gjennom et halvt århundre, er alle utveier stengt.
Men EF-domstolen opererer i et langt mer usikkert terreng enn før. De siste dommene om arbeidslivet provoserer langt flere langt sterkere enn noen tidligere dommer. De griper dramatisk inn i et arbeidsliv som også rammes av en djup og uoversiktlig økonomisk krise.
Både i og utafor fagbevegelsen diskuteres derfor muligheten for hardere mottrekk. Det reises for alvor krav om at en ikke automatisk skal rette seg etter de dommene som EF-domstolen fatter på arbeislivets område.
En samfunnsfaglig autoritet som Fritz Scharpf ved Max Planck-instituttet for samfunnsforskning i Køln, sier det slik: ”Hvis et stort land som Tyskland skulle nekte å føye seg etter dommer i EF-domstolen, kanskje sammen med de skandinaviske medlemsstatene, ville det være en provokasjon som ville kaste EU ut i en konstitusjonell krise.”
Scharpf erkjenner at hele EU-prosjektet er avhengig av at medlemsstatene slutter opp om EU-retten slik den i siste instans fastlegges av EF-domstolen. Men det fins en mellomløsning: Den tyske regjeringen kunne si at den bare godtar dommer som et flertall i Ministerrådet stiller seg bak.
En slik løsning er opplagt et klart brudd på EU-traktaten. Men det bruddet kunne være å foretrekke også for EU-ledere i EU-kommisjonen og Ministerrådet framfor en utvikling der viktige deler av den organiserte arbeiderklassen vender EU-prosjektet ryggen.
Finans- og økonomikrisa snur opp-ned på mange økonomiske ”sannheter”. Politikere av alle avskygninger snakker om å gjenvinne styring og bygge opp nye måter å regulere markedene på. Det er bedre muligheter enn noen gang for å kreve et brudd med den markedsfundamentalismen som ligger til grunn for EUs indre marked.
Da vil de dommene som har gjort utstasjoneringsdirektivet til et vrengebilde av hva det var ment å være, bli provoserende symboler for hvor sosialt destruktivt EU-systemet fungerer hvis ikke EF-domstolen settes på plass politisk.
Hvordan det kan skje, har nok EU-juristene i og utafor EF-domstolen ingen anelse om. Men det er grenser for hvor lenge europeiske samfunn kan la framtida bli diktert av den eneste grunnlov i verden som fastlegger hva slags økonomisk politikk som er lovlig – og ulovlig – og det for all framtid!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 29. august 2009)
ESA bør støtte ILO 94
EU bruker ILO 94 når det passer. ESA må velge – for eller mot mer lønnsdumping.
ESA har kasta seg over en norsk forskrift om ”arbeidsklausuler” i håp om at den kan være i strid med EØS-avtalen. Foreløpig er det satt i gang en ”traktatbruddprosedyre” mot den norske regjeringen med henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.
Den norske forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert. Konvensjonen krever at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
Rüffert-dommen fra april 2008 sier det stikk motsatte – det er de fleste EU-rettslærde enige om: Et selskap som er etablert i ett land og lar sine ansatte jobbe i et annet, har rett til å underby det lønnsnivået som fastlegges gjennom tariffavtaler - dersom ikke avtalene er allmenngjort på en måte som EF-domstolen godkjenner. Det ser det ut som om ESA vil ha gjennomslag for også i Norge.
Dette er ei linje som bryter fullstendig med EU-jussen før Laval-dommen i desember 2007. Da starta EF-domstolen på en juridisk snuoperasjon som innebar at det såkalte utstasjoneringsdirektivet ble endevendt.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 i den tydelige hensikt å sikre et forsvarlig lønnsnivå for arbeidstakere som er utstasjonert av arbeidsgiveren sin i et annet land. Det var slik direktivet ble begrunna både av EU-kommisjonen og av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet. Det er også slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007 og videreført i Rüffert-dommen fra april 2008.
En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?
Det er omstridt. Men EF-domstolen har gått langt i retning av å mene at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke.
Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.
Det kinkige for EU er at 11 EU-land har ratifisert ILO- konvensjonen 94. De fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at utstasjoneringsdirektivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
For ESA bør det også telle at som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i EØS-avtalen hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
Tas EF-domstolen på ordet, er ILO-konvensjon 94 i strid med Rüffert-dommen. Men slaget om ILO-konvensjonene er ikke tapt – heller ikke i EU.
Det viser seg at EUs lovgivende organer både før og etter dommene til EF-domstolen har gitt uttrykk for helt andre vurderinger av ILO 94 enn de som EF-domstolen indirekte – men tydelig - uttrykker i Laval- og Rüffert-dommene. Lovgiverne har i flere sammenhenger gjort det i form av lovvedtak som EF-domstolen også må forholde seg til.
I ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud vedtatt i 2004 kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. EU-kommisjonen foreslo i den forbindelse at ILO 94 måtte skjerpes (!) slik at det ikke skulle være tvil om at arbeidsklausuler både kan og bør stilles. Dette var før EF-domstolen snudde, men likevel.
I en forordning fra 22. juli 2008 om på hvilke vilkår EU skal gi u-land tollpreferanser og støtte til bærekraftig utvikling og godt styresett, kreves det at slikt bare skal tilbys u-land som ratifiserer de åtte kjernekonvensjonene til ILO. (Forordning 732/2008) Dette er riktig nok krav til u-land, og ikke til EUs medlemsland, men det er en forordning vedtatt etter Rüffert-dommen.
Det aller mest oppsiktsvekkende er en anbefaling fra EU-kommisjonen fra juli 2008 – også etter Rüffert-dommen. Den handler om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i ute i verden, og der oppfordrer EU-kommisjonen alle EUs medlemsland om å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”. Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94.
EF-domstolen utforma en Rüffert-dom som helt klart er i strid med ILO 94. Det var på bakgrunn av EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om den frie flyten av tjenester og etableringsfriheten i EU. Men det kan se ut til at både EU-kommisjonen og EUs lovgivere i Ministerråd og EU-parlament fortsatt bruker ILO-konvensjonene – også ILO 94 – når det passer dem, uanfekta av hva EF-domstolen har sagt.
Det er sikkert mulig å finne et langt breiere lovgrunnlag til fordel for ILO 94 innen EU-retten enn det jeg har klart å oppdage i løpet av noen timers bruk av søkemotorer.
Juristene i ESA skal få litt av hvert å slite med hvis de på død og liv vil begrunne at ILO 94 må ut av EØS! Det er i hvert fall grunnlag for tvil, men hvem skal tvilen komme til gode? De som vil ha mer lønnsdumping i Norge, eller de som ikke vil ha det?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. august 2009)
ESA har kasta seg over en norsk forskrift om ”arbeidsklausuler” i håp om at den kan være i strid med EØS-avtalen. Foreløpig er det satt i gang en ”traktatbruddprosedyre” mot den norske regjeringen med henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.
Den norske forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert. Konvensjonen krever at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
Rüffert-dommen fra april 2008 sier det stikk motsatte – det er de fleste EU-rettslærde enige om: Et selskap som er etablert i ett land og lar sine ansatte jobbe i et annet, har rett til å underby det lønnsnivået som fastlegges gjennom tariffavtaler - dersom ikke avtalene er allmenngjort på en måte som EF-domstolen godkjenner. Det ser det ut som om ESA vil ha gjennomslag for også i Norge.
Dette er ei linje som bryter fullstendig med EU-jussen før Laval-dommen i desember 2007. Da starta EF-domstolen på en juridisk snuoperasjon som innebar at det såkalte utstasjoneringsdirektivet ble endevendt.
Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 i den tydelige hensikt å sikre et forsvarlig lønnsnivå for arbeidstakere som er utstasjonert av arbeidsgiveren sin i et annet land. Det var slik direktivet ble begrunna både av EU-kommisjonen og av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet. Det er også slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007 og videreført i Rüffert-dommen fra april 2008.
En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?
Det er omstridt. Men EF-domstolen har gått langt i retning av å mene at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke.
Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.
Det kinkige for EU er at 11 EU-land har ratifisert ILO- konvensjonen 94. De fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at utstasjoneringsdirektivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
For ESA bør det også telle at som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i EØS-avtalen hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.
Tas EF-domstolen på ordet, er ILO-konvensjon 94 i strid med Rüffert-dommen. Men slaget om ILO-konvensjonene er ikke tapt – heller ikke i EU.
Det viser seg at EUs lovgivende organer både før og etter dommene til EF-domstolen har gitt uttrykk for helt andre vurderinger av ILO 94 enn de som EF-domstolen indirekte – men tydelig - uttrykker i Laval- og Rüffert-dommene. Lovgiverne har i flere sammenhenger gjort det i form av lovvedtak som EF-domstolen også må forholde seg til.
I ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud vedtatt i 2004 kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. EU-kommisjonen foreslo i den forbindelse at ILO 94 måtte skjerpes (!) slik at det ikke skulle være tvil om at arbeidsklausuler både kan og bør stilles. Dette var før EF-domstolen snudde, men likevel.
I en forordning fra 22. juli 2008 om på hvilke vilkår EU skal gi u-land tollpreferanser og støtte til bærekraftig utvikling og godt styresett, kreves det at slikt bare skal tilbys u-land som ratifiserer de åtte kjernekonvensjonene til ILO. (Forordning 732/2008) Dette er riktig nok krav til u-land, og ikke til EUs medlemsland, men det er en forordning vedtatt etter Rüffert-dommen.
Det aller mest oppsiktsvekkende er en anbefaling fra EU-kommisjonen fra juli 2008 – også etter Rüffert-dommen. Den handler om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i ute i verden, og der oppfordrer EU-kommisjonen alle EUs medlemsland om å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”. Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94.
EF-domstolen utforma en Rüffert-dom som helt klart er i strid med ILO 94. Det var på bakgrunn av EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om den frie flyten av tjenester og etableringsfriheten i EU. Men det kan se ut til at både EU-kommisjonen og EUs lovgivere i Ministerråd og EU-parlament fortsatt bruker ILO-konvensjonene – også ILO 94 – når det passer dem, uanfekta av hva EF-domstolen har sagt.
Det er sikkert mulig å finne et langt breiere lovgrunnlag til fordel for ILO 94 innen EU-retten enn det jeg har klart å oppdage i løpet av noen timers bruk av søkemotorer.
Juristene i ESA skal få litt av hvert å slite med hvis de på død og liv vil begrunne at ILO 94 må ut av EØS! Det er i hvert fall grunnlag for tvil, men hvem skal tvilen komme til gode? De som vil ha mer lønnsdumping i Norge, eller de som ikke vil ha det?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. august 2009)
lørdag 15. august 2009
Frontene klarner
Høyre, Frp og Venstre vil ha full krig om arbeidslivet – og i arbeidslivet
Skal det være fritt fram å vinne anbudskamper om offentlige oppdrag ved å dumpe lønninger og arbeidsvilkår?
Slik har EF-domstolen bestemt at det skal være i EU, og slik ser det ut til at juristene i ESA – de fleste av dem er norske - vil ha det i EØS-landet Norge.
Stortingsrepresentanter fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet følger opp med å fastslå at slik skal det faktisk bli i Norge – hvis de får bestemme. Klarere har ingen trukket opp frontlinjene mellom det rødgrønne og det blågrå samfunnsalternativet foran valget til høsten:
- Skal den 74 år gamle samarbeidsmodellen fra 1935 mellom partene i arbeidslivet brytes ned?
- Skal anstendige arbeidsgivere tape i konkurransen med uanstendige?
- Skal arbeidslivet bli ei heksegryte av sosial uro og øke motsetningene i samfunnet?
Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Fra 1. mars 2008 gjelder dette også kommuner og fylkeskommuner.
Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert.
I juli ble det kjent at ESA, overvåkingsorganet for EØS-avtalen, har reagert på denne forskriften. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen med direkte henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.
Rüffert-dommen er et frontalangrep mot europeisk fagbevegelse og mot viktige deler av avtaleverket rundt om i Europa. Dommen satte forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.
I de fleste land i Europa fins det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I WTO er det et hovedkrav at utenlandske selskap ikke skal diskrimineres i forhold til innenlandske. EF-domstolen har siden desember 2007 gått stikk motsatt vei.
Rüffert-dommen fastslår at noen selskaper SKAL ha særfordeler i konkurransen. Det er de som eies i ett land og har ansatte som jobber i et annet. Det har ingen betydning hvor eierne bor eller hvor de er statsborgere, bare om selskapet er registrert i et annet land enn der jobben utføres.
EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.
Dette betyr at EU innfører en femte markedsfrihet i tillegg til de fire om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår i et land med anstendige standarder i arbeidslivet - bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige.
Hvis grensekryssende selskap skal ha slike særfordeler, blir det slike selskap som vinner anbudskontraktene. Også seriøse arbeidsgivere må følge etter. De tvinges til å svekke sine lønns- og arbeidsvilkår for å vinne kontrakter.
To mottrekk er mulige – hvis det er flertall for det på Stortinget etter valget. Tariffavtaler kan allmenngjøres i større deler av arbeidslivet. Det er NHO sterkt imot og har støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet og kanskje også Venstre. Men allmenngjøring hjelper ikke de stadig flere som jobber der hvor det ikke fins noen tariffavtale.
Siste utvei er å gripe inn mot hele avtalesystemet vårt ved å innføre en offentlig minstelønn – slik de fleste land i Europa har sett seg nødt til. Men all erfaring fra andre land viser at minstelønna blir liggende så lavt at den snarere innbyr til lønnsdumping enn til å hindre lønnsdumpinga.
Ikke noe av dette bekymrer talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité. Elisabeth Røbekk Nørve fra Høyre fastslår ”at Høyre i denne saken er på linje med ESA”. (Klassekampen 23.7) Hun har full støtte fra partifellen Torbjørn Hansen: ”I internasjonal konkurranse utgjør arbeidsvilkår en del av konkurranseevnen.” (ABC Nyheter 24.7)
Fremskrittspartiets Kåre Fostervold er enig: ”Det fins ikke noe bedre prinsipp enn prinsippet om konkurranse. Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn.” (ABC Nyheter 24.7.09)
På spørsmål om forskriften bør fjernes ved ”et regimeskifte”, svarer Venstres medlem i næringskomiteen, Leif Helge Kongshaug: ”Absolutt! Vi vil helt klart endre eller fjerne den.” (Klassekampen 23.7.09) Kristelig Folkeparti er heldigvis ikke med på dette kjøret.
Både LO-leder Roar Flåthen og YS-leder Tore Eugen Kvalheim har gått sterkt ut mot ESA i denne saken. Det samme har Anders Folkestad i Unio.
Dermed ligger alt til rette for en massiv faglig mobilisering mot de tre blågrå partiene. Men mobiliseringa står og faller med at velgerne får klar beskjed om hvilket arbeidsliv Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil ha.
ESA har gitt regjeringen tre måneder til å svare på anklagen om ”traktatbrudd”. Hvis ESA ikke gir seg, kan saken fremmes for EFTA-domstolen. Taper vi der, er vi juridisk fortapt. Det fins ingen formell ankemulighet.
Men politisk er det ingen grunn til å gi seg. Rüffert-dommen har rysta fagbevegelsen i så mange land at den ikke blir siste kapitel i historia om det europeiske arbeidslivet. Vår jobb i Norge er å få Rüffert-dommen ut av EØS. Da har vi markert at ILO-konvensjoner ikke skal vike for EØS-regler - og at det ikke er EF-domstolen som skal avgjøre hvordan arbeidslivet bør utvikle seg i Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.august 2009)
Skal det være fritt fram å vinne anbudskamper om offentlige oppdrag ved å dumpe lønninger og arbeidsvilkår?
Slik har EF-domstolen bestemt at det skal være i EU, og slik ser det ut til at juristene i ESA – de fleste av dem er norske - vil ha det i EØS-landet Norge.
Stortingsrepresentanter fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet følger opp med å fastslå at slik skal det faktisk bli i Norge – hvis de får bestemme. Klarere har ingen trukket opp frontlinjene mellom det rødgrønne og det blågrå samfunnsalternativet foran valget til høsten:
- Skal den 74 år gamle samarbeidsmodellen fra 1935 mellom partene i arbeidslivet brytes ned?
- Skal anstendige arbeidsgivere tape i konkurransen med uanstendige?
- Skal arbeidslivet bli ei heksegryte av sosial uro og øke motsetningene i samfunnet?
Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Fra 1. mars 2008 gjelder dette også kommuner og fylkeskommuner.
Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert.
I juli ble det kjent at ESA, overvåkingsorganet for EØS-avtalen, har reagert på denne forskriften. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen med direkte henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.
Rüffert-dommen er et frontalangrep mot europeisk fagbevegelse og mot viktige deler av avtaleverket rundt om i Europa. Dommen satte forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.
I de fleste land i Europa fins det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I WTO er det et hovedkrav at utenlandske selskap ikke skal diskrimineres i forhold til innenlandske. EF-domstolen har siden desember 2007 gått stikk motsatt vei.
Rüffert-dommen fastslår at noen selskaper SKAL ha særfordeler i konkurransen. Det er de som eies i ett land og har ansatte som jobber i et annet. Det har ingen betydning hvor eierne bor eller hvor de er statsborgere, bare om selskapet er registrert i et annet land enn der jobben utføres.
EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.
Dette betyr at EU innfører en femte markedsfrihet i tillegg til de fire om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår i et land med anstendige standarder i arbeidslivet - bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige.
Hvis grensekryssende selskap skal ha slike særfordeler, blir det slike selskap som vinner anbudskontraktene. Også seriøse arbeidsgivere må følge etter. De tvinges til å svekke sine lønns- og arbeidsvilkår for å vinne kontrakter.
To mottrekk er mulige – hvis det er flertall for det på Stortinget etter valget. Tariffavtaler kan allmenngjøres i større deler av arbeidslivet. Det er NHO sterkt imot og har støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet og kanskje også Venstre. Men allmenngjøring hjelper ikke de stadig flere som jobber der hvor det ikke fins noen tariffavtale.
Siste utvei er å gripe inn mot hele avtalesystemet vårt ved å innføre en offentlig minstelønn – slik de fleste land i Europa har sett seg nødt til. Men all erfaring fra andre land viser at minstelønna blir liggende så lavt at den snarere innbyr til lønnsdumping enn til å hindre lønnsdumpinga.
Ikke noe av dette bekymrer talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité. Elisabeth Røbekk Nørve fra Høyre fastslår ”at Høyre i denne saken er på linje med ESA”. (Klassekampen 23.7) Hun har full støtte fra partifellen Torbjørn Hansen: ”I internasjonal konkurranse utgjør arbeidsvilkår en del av konkurranseevnen.” (ABC Nyheter 24.7)
Fremskrittspartiets Kåre Fostervold er enig: ”Det fins ikke noe bedre prinsipp enn prinsippet om konkurranse. Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn.” (ABC Nyheter 24.7.09)
På spørsmål om forskriften bør fjernes ved ”et regimeskifte”, svarer Venstres medlem i næringskomiteen, Leif Helge Kongshaug: ”Absolutt! Vi vil helt klart endre eller fjerne den.” (Klassekampen 23.7.09) Kristelig Folkeparti er heldigvis ikke med på dette kjøret.
Både LO-leder Roar Flåthen og YS-leder Tore Eugen Kvalheim har gått sterkt ut mot ESA i denne saken. Det samme har Anders Folkestad i Unio.
Dermed ligger alt til rette for en massiv faglig mobilisering mot de tre blågrå partiene. Men mobiliseringa står og faller med at velgerne får klar beskjed om hvilket arbeidsliv Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil ha.
ESA har gitt regjeringen tre måneder til å svare på anklagen om ”traktatbrudd”. Hvis ESA ikke gir seg, kan saken fremmes for EFTA-domstolen. Taper vi der, er vi juridisk fortapt. Det fins ingen formell ankemulighet.
Men politisk er det ingen grunn til å gi seg. Rüffert-dommen har rysta fagbevegelsen i så mange land at den ikke blir siste kapitel i historia om det europeiske arbeidslivet. Vår jobb i Norge er å få Rüffert-dommen ut av EØS. Da har vi markert at ILO-konvensjoner ikke skal vike for EØS-regler - og at det ikke er EF-domstolen som skal avgjøre hvordan arbeidslivet bør utvikle seg i Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.august 2009)
Øst-Europa nullstilles
I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
torsdag 6. august 2009
Kampen rundt Icesave
Desperate islendinger i kamp mot EU, IMF, egen regjering – og Norge
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
Islandsk rullett om EU
Et ja-flertall som ikke var noe flertall, og som forvirrer til alle kanter
Etter en maratondebatt vedtok Alltinget i forrige uke å sende en søknad om medlemskap i EU. Vedtaket satt langt inne. Flertallet ble så knapt som 33-28 med to avholdende. Hvis tre representanter hadde skifta fra ja til nei, ville det blitt nei-flertall på Alltinget.
Men egentlig var det et klart nei-flertall på Alltinget. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, gikk på talerstolen for å fortelle at de var motstandere av at Island skulle bli medlem av EU - og at de ville være å finne på nei-sida hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.
En så svakt forankra søknad om medlemskap har EU-kommisjonen aldri tatt i mot. Skepsisen til islandsk politikk og økonomi er alt på forhånd stor i mange EU-land. Skepsisen blir ikke mindre av en søknad om medlemskap som ikke har reell støtte i Alltinget.
I hele vår har det foregått et taktisk svarteperspill mellom partiene på Island. De to store opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet (Islands Senterparti), har vakla mellom to alternativ. enten få Alltinget til å sette så stramme vilkår for medlemskap at forhandlingene med EU ikke kunne føre fram – eller å skyve velgerne foran seg ved å la dem avgjøre om det skal søkes om medlemskap.
Et forslag om å holde en folkeavstemning om å søke medlemskap, ble avvist av Alltinget med 32 mot 30 stemmer etter en debatt der partigruppene på uoversiktlig vis delte seg på kryss og tvers. Helt til det siste var det helt uvisst hvem som ville stemme hva, for alle standpunkter var taktisk begrunna.
Voteringen om å søke medlemskap splitta også alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har i mer enn tjue år gjort EU-medlemskap til sin viktigste kampsak, og alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.
Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg.
Det var til siste øyeblikk stor spenning om hvordan de ni representantene fra Fremskrittspartiet og de fire fra den nye Borgerbevegelsen ville stemme. Hvis mange nok stemte nei, kunne det bli flertall mot å søke medlemskap, for fem fra de Venstre-Grønne varsla alt rett etter valget i mars at de ville stemme mot enhver EU-søknad.
Fremskrittspartiet endte med å dele seg med tre ja og seks nei, mens det var én ja og tre nei fra Borgerbevegelsen, det nye partiet som mener det slåss for interessene til dem som i månedsvis slo på lokk foran Alltinget for å få trukket politikere og ”finansskurker” til ansvar.
Dermed var det alltingsgruppa til de Venstre-grønne, SVs søsterparti på Island, som ble avgjørende. Partiet gikk kraftig fram fra 14 til 22 prosent ved valget i mars og har nå ei alltingsgruppe på 14. Ved voteringen om å søke medlemskap stemte åtte av de fjorten for å søke, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.
Stemmegivningen til de åtte har provosert både medlemmer og velgere. Partikongressen i februar fastslo at partiet skulle stå fast på den EU-motstanden som var en viktig del av bakgrunnen for at partiet ble stifta i 1998.
Den gang sprakk forgjengeren, Folkealliansen, på spørsmålet om å gå sammen med sosialdemokratene i et nytt venstreparti, det som nå heter Samfylkingin. En partikongress vedtok da med to tredels flertall å gå sammen med sosialdemokratene.
Mindretallet stifta partiet Venstre-Grønne som ved valget i mars fikk langt større velgeroppslutning enn Folkealliansen hadde før partisplittelsen. Den oppslutningen er nå i fare – av flere grunner.
Valget i mars ga for første gang i Islands historie flertall til de to partiene til venstre. Samtidig var det før så dominerende Selvstendighetspartiet grundig kompromittert gjennom det samrøre av politikk og bankspekulasjon som brakte 300.000 islendinger ut i et økonomisk uføre ingen foreløpig ser slutten på.
De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering, ei regjering som før eller seinere vil bryte sammen nettopp på EU-spørsmålet. Partilederen for Venstre-Grønne, Steingrimur Sigfusson, har satsa alt på at regjeringen skal få gjort en skikkelig jobb med den akutt påtrengende krisehåndteringa før den bryter sammen.
Det blir ikke lett, for skatter og avgifter må økes – kraftig - og offentlige ytelser kuttes – kraftig- hvis det skal være håp om noen balanse i de offentlige regnskapene. Islandske velgere er nok tålmodige ei stund – men hvor lenge?
Men her og nå er både medlemmene og de mange nei-velgerne til de Venstre-Grønne mest fortvila over at partiet er med på å søke medlemskap i EU. Så nylig som under valgkampen i mars sto partiet fram som garantist mot islandsk medlemskap i EU.
Sju av dem som stemte for å søke medlemskap gikk derfor på talerstolen i Alltinget for å bekrefte at de fortsatt ville arbeide aktivt mot medlemskap i EU. Innlegget til miljøvernminister Svandís Svavarsdóttir gikk dagen etter som gjenganger på islandsk TV og radio fordi hun argumenterte mot EU fra første til siste setning – og avslutta med at hun ville stemme for å søke medlemskap.
Partilederen, som også er finansminister, forsikrer at Venstre-Grønne vil bryte forhandlingene med EU hvis de går i en retning som partiet ikke kan godta. Regjeringspartneren skal også ha godtatt at Venstre-Grønne vil stå fritt til å avvise et framtidig forhandlingsresultat og arbeide aktivt for et nei ved en eventuell folkeavstemning.
Alt dette lukter av et taktisk spill som islendinger er luta lei av. Foreløpig hjelper det lite at Venstre-Grønne har satt inn den beinharde EU-motstanderen Jón Bjarnason som landbruks- og fiskeriminister. Som medlem av regjeringen var han den eneste statsråden som stemte mot å søke medlemskap, og det er han som må føre de fiskeriforhandlingene med EU som kan bli helt avgjørende for om Island blir medlem av EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juli 2009)
Etter en maratondebatt vedtok Alltinget i forrige uke å sende en søknad om medlemskap i EU. Vedtaket satt langt inne. Flertallet ble så knapt som 33-28 med to avholdende. Hvis tre representanter hadde skifta fra ja til nei, ville det blitt nei-flertall på Alltinget.
Men egentlig var det et klart nei-flertall på Alltinget. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, gikk på talerstolen for å fortelle at de var motstandere av at Island skulle bli medlem av EU - og at de ville være å finne på nei-sida hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.
En så svakt forankra søknad om medlemskap har EU-kommisjonen aldri tatt i mot. Skepsisen til islandsk politikk og økonomi er alt på forhånd stor i mange EU-land. Skepsisen blir ikke mindre av en søknad om medlemskap som ikke har reell støtte i Alltinget.
I hele vår har det foregått et taktisk svarteperspill mellom partiene på Island. De to store opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet (Islands Senterparti), har vakla mellom to alternativ. enten få Alltinget til å sette så stramme vilkår for medlemskap at forhandlingene med EU ikke kunne føre fram – eller å skyve velgerne foran seg ved å la dem avgjøre om det skal søkes om medlemskap.
Et forslag om å holde en folkeavstemning om å søke medlemskap, ble avvist av Alltinget med 32 mot 30 stemmer etter en debatt der partigruppene på uoversiktlig vis delte seg på kryss og tvers. Helt til det siste var det helt uvisst hvem som ville stemme hva, for alle standpunkter var taktisk begrunna.
Voteringen om å søke medlemskap splitta også alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har i mer enn tjue år gjort EU-medlemskap til sin viktigste kampsak, og alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.
Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg.
Det var til siste øyeblikk stor spenning om hvordan de ni representantene fra Fremskrittspartiet og de fire fra den nye Borgerbevegelsen ville stemme. Hvis mange nok stemte nei, kunne det bli flertall mot å søke medlemskap, for fem fra de Venstre-Grønne varsla alt rett etter valget i mars at de ville stemme mot enhver EU-søknad.
Fremskrittspartiet endte med å dele seg med tre ja og seks nei, mens det var én ja og tre nei fra Borgerbevegelsen, det nye partiet som mener det slåss for interessene til dem som i månedsvis slo på lokk foran Alltinget for å få trukket politikere og ”finansskurker” til ansvar.
Dermed var det alltingsgruppa til de Venstre-grønne, SVs søsterparti på Island, som ble avgjørende. Partiet gikk kraftig fram fra 14 til 22 prosent ved valget i mars og har nå ei alltingsgruppe på 14. Ved voteringen om å søke medlemskap stemte åtte av de fjorten for å søke, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.
Stemmegivningen til de åtte har provosert både medlemmer og velgere. Partikongressen i februar fastslo at partiet skulle stå fast på den EU-motstanden som var en viktig del av bakgrunnen for at partiet ble stifta i 1998.
Den gang sprakk forgjengeren, Folkealliansen, på spørsmålet om å gå sammen med sosialdemokratene i et nytt venstreparti, det som nå heter Samfylkingin. En partikongress vedtok da med to tredels flertall å gå sammen med sosialdemokratene.
Mindretallet stifta partiet Venstre-Grønne som ved valget i mars fikk langt større velgeroppslutning enn Folkealliansen hadde før partisplittelsen. Den oppslutningen er nå i fare – av flere grunner.
Valget i mars ga for første gang i Islands historie flertall til de to partiene til venstre. Samtidig var det før så dominerende Selvstendighetspartiet grundig kompromittert gjennom det samrøre av politikk og bankspekulasjon som brakte 300.000 islendinger ut i et økonomisk uføre ingen foreløpig ser slutten på.
De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering, ei regjering som før eller seinere vil bryte sammen nettopp på EU-spørsmålet. Partilederen for Venstre-Grønne, Steingrimur Sigfusson, har satsa alt på at regjeringen skal få gjort en skikkelig jobb med den akutt påtrengende krisehåndteringa før den bryter sammen.
Det blir ikke lett, for skatter og avgifter må økes – kraftig - og offentlige ytelser kuttes – kraftig- hvis det skal være håp om noen balanse i de offentlige regnskapene. Islandske velgere er nok tålmodige ei stund – men hvor lenge?
Men her og nå er både medlemmene og de mange nei-velgerne til de Venstre-Grønne mest fortvila over at partiet er med på å søke medlemskap i EU. Så nylig som under valgkampen i mars sto partiet fram som garantist mot islandsk medlemskap i EU.
Sju av dem som stemte for å søke medlemskap gikk derfor på talerstolen i Alltinget for å bekrefte at de fortsatt ville arbeide aktivt mot medlemskap i EU. Innlegget til miljøvernminister Svandís Svavarsdóttir gikk dagen etter som gjenganger på islandsk TV og radio fordi hun argumenterte mot EU fra første til siste setning – og avslutta med at hun ville stemme for å søke medlemskap.
Partilederen, som også er finansminister, forsikrer at Venstre-Grønne vil bryte forhandlingene med EU hvis de går i en retning som partiet ikke kan godta. Regjeringspartneren skal også ha godtatt at Venstre-Grønne vil stå fritt til å avvise et framtidig forhandlingsresultat og arbeide aktivt for et nei ved en eventuell folkeavstemning.
Alt dette lukter av et taktisk spill som islendinger er luta lei av. Foreløpig hjelper det lite at Venstre-Grønne har satt inn den beinharde EU-motstanderen Jón Bjarnason som landbruks- og fiskeriminister. Som medlem av regjeringen var han den eneste statsråden som stemte mot å søke medlemskap, og det er han som må føre de fiskeriforhandlingene med EU som kan bli helt avgjørende for om Island blir medlem av EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juli 2009)
Soria Moria på alvor?
Vil du målbære norske interesser overfor EU og bygge nettverk i EU-land?
LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”
Forslaget til direktiv er omstridt også i EU. Mange regjeringer stritter imot, EU-parlamentet er sterkt splitta, fagforbund og pasientorganisasjoner har engasjert seg. Her fins det allianseparter i massevis for dem som er skeptiske til direktivet.
Hvis direktivet blir vedtatt i EU, er det meningen at det skal inn i EØS-avtalen. Det går ikke an å late som om vi kan diskutere direktivet isolert fra debatten i andre land.
Det ville i så fall være i strid med Soria Moria-erklæringen. Der står det :
”Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU-beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. … Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.”
I Norge er det først og fremst Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund som har gått inn i debatten om helsedirektivet. De har regjeringen i ryggen hvis de bygger allianser i andre land i arbeidet med dette direktivet.
Helsedirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Norge har som vanlig rett til å reservere seg mot slike direktiv, det vil si å hindre at direktivet blir omgjort til norsk lov.
I en foreløpig høringsuttalelse fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges EUs helsedirektiv. Det stilles riktignok en serie vilkår – eller skal vi kalle det ønsker - som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen vil med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende – både for EU og for Norge.
Her er noen av vilkåra/ønskene som den norske regjeirngen har sendt til Brussel:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra EU-kommisjonen
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få offentlig støtte fra dette landet.
Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Seinere er det også i Norge framstilt som et direktiv om pasientrettigheter – og som noe ganske uskyldig i forhold til hvor omfattende konsekvensene kan bli.
Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen faktisk har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.
For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.
EU-kommisjonen ville helst ha en tilsvarende ordning også for sjukehusbehandling, altså en rett til fullstendig fritt sjukehusvalg i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
Dette har full støtte fra arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM). Denne organisasjonen – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det fortsatt må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sjukehusbehandling i utlandet. Hvorvidt problemene er blitt for store, kan det bli evig strid om – med EU-kommisjonen som oppmann og EF-domstolen som dommer.
I EU vil dragkampen om helsedirektivet vare hele høsten, og kanskje mye lenger hvis det ikke blir enighet om direktivet på EU-toppmøtet i desember 2009.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juli 2009
)
LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”
Forslaget til direktiv er omstridt også i EU. Mange regjeringer stritter imot, EU-parlamentet er sterkt splitta, fagforbund og pasientorganisasjoner har engasjert seg. Her fins det allianseparter i massevis for dem som er skeptiske til direktivet.
Hvis direktivet blir vedtatt i EU, er det meningen at det skal inn i EØS-avtalen. Det går ikke an å late som om vi kan diskutere direktivet isolert fra debatten i andre land.
Det ville i så fall være i strid med Soria Moria-erklæringen. Der står det :
”Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU-beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. … Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.”
I Norge er det først og fremst Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund som har gått inn i debatten om helsedirektivet. De har regjeringen i ryggen hvis de bygger allianser i andre land i arbeidet med dette direktivet.
Helsedirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Norge har som vanlig rett til å reservere seg mot slike direktiv, det vil si å hindre at direktivet blir omgjort til norsk lov.
I en foreløpig høringsuttalelse fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges EUs helsedirektiv. Det stilles riktignok en serie vilkår – eller skal vi kalle det ønsker - som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen vil med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende – både for EU og for Norge.
Her er noen av vilkåra/ønskene som den norske regjeirngen har sendt til Brussel:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra EU-kommisjonen
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få offentlig støtte fra dette landet.
Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Seinere er det også i Norge framstilt som et direktiv om pasientrettigheter – og som noe ganske uskyldig i forhold til hvor omfattende konsekvensene kan bli.
Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen faktisk har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.
For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.
EU-kommisjonen ville helst ha en tilsvarende ordning også for sjukehusbehandling, altså en rett til fullstendig fritt sjukehusvalg i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
Dette har full støtte fra arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM). Denne organisasjonen – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det fortsatt må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sjukehusbehandling i utlandet. Hvorvidt problemene er blitt for store, kan det bli evig strid om – med EU-kommisjonen som oppmann og EF-domstolen som dommer.
I EU vil dragkampen om helsedirektivet vare hele høsten, og kanskje mye lenger hvis det ikke blir enighet om direktivet på EU-toppmøtet i desember 2009.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juli 2009
)
Abonner på:
Innlegg (Atom)