Håndhevingsdirektivet

Direktivet som skal forklare hvordan utstasjoneringsdirektivet er å forstå



EU er i ferd med å vedta et håndhevingsdirektiv som skal avklare hvordan utstasjoneringsdirektivet skal forstås etter at EU-domstolen snudde dette direktivet opp-ned. Det som hadde vært et gulv for hva staten kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kan kreves.

Denne rettstilstanden har bidratt til en situasjon som EFBWW, Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen, skildrer slik:

«Hver dag utnyttes tusenvis av utstasjonerte arbeidere som moderne slaver. De er ansatt uten (eller med elendig) sosialforsikring, har skandaløst lav lønn (2 eller 3 euro i timen er ingen unntak), de arbeider til alle døgnets tider med liten kompensasjon, de bor i brakker, karavaner eller nedslitte bygninger.»

Det har vært lange dragkamper etter at EU-kommisjonen la fram forslag til et slikt håndhevingsdirektiv. Det har vært skarp uenighet både mellom regjeringene og mellom partigruppene i EU-parlamentet. Det førte til såkalte «trilog»-forhandlinger mellom forhandlere fra EU-kommisjonen, Rådet (der regjeringene møtes) og EU-parlamentet.

Forhandlingene førte fram til et felles forslag som nå legges fram for Rådet (allerede 18. mars) og for EU-parlamentet (i april). Går det uendra i gjennom begge steder, er direktivet vedtatt. EU forutsetter at direktivet skal inn i EØS-avtalen.

To punkter i direktivet har det vært særlig stor strid om, artikkel 9 om hvilke tiltak mot sosial dumping som kan tillates og artikkel 12 om solidaransvar.

EU-kommisjonen la i artikkel 9 fram ei liste over tiltak som kan settes inn for å motvirke sosial dumping. Denne lista skulle være uttømmende - eller «lukket» som den er kalt i debatten. Det skulle ikke være adgang til å sette inn tiltak som ikke står på lista.

Det var et forslag som mange regjeringer reagerte på. Lista godkjente ikke tiltak som alt var i bruk – og satte bom for nye tiltak som kunne bli nødvendige for å få kontroll over utviklingen av sosial dumping. En god del regjeringer ville derfor ha ei «åpen liste» i motsetning til den «lukkede lista» til EU-kommisjonen.

Forslaget fra EU-kommisjonen kunne føre til at enkelte norske tiltak mot sosial dumping ville være i fare. Samtidig kunne det nye direktivet hindre oss i å innføre nye og mer effektive tiltak mot sosial dumping enn vi har brukt til nå.

Det var bakgrunnen for at LO-kongressen i mai 2013 vedtok: «Dersom håndhevingsdirektivet krever fjerning av tiltak mot sosial dumping må reservasjonsmuligheten benyttes.»

Det nye forslaget kan se ut som et lite skritt i riktig retning. Lista over godkjente tiltak mot sosial dumping er ikke helt «lukket». Det enkelte land kan ta i bruk tiltak som ikke står på lista i direktivet, men bare hvis de er «legitime, nødvendige og proporsjonale». Alle nye tiltak skal meldes inn til EU-kommisjonen – men det står utrykkelig at en slik innmelding ikke innebærer noen forhåndsgodkjenning.

Det betyr at noen må avgjøre om de virkelig er legitime, nødvendige og proporsjonale. Det er det ikke regjeringene som bestemmer. Slike avgjørelser er det opp til EU-kommisjonen, og i siste instans EU-domstolen, å ta.

At tiltaka må være «proporsjonale» i EU-rettslig forstand, åpner for aller mest skjønn. Det betyr at et tiltak må være egna til å nå målet det retter seg mot (å redusere sosial dumping) samtidig som dette målet ikke kan nås med tiltak som er mindre inngripende mot andre forhold som godkjennes i EU-retten (som f.eks. styringsretten til arbeidsgivere og de ulike markedsfrihetene).

Det nye forslaget legger fram et kompromiss også for artikkel 12 om solidaransvar. En hovedarbeidsgiver står ansvarlig for lønns- og arbeidsforholda hos en underentreprenør, men bare for det øverste leddet i kontraktkjeden. Det åpner for at billig-løsningene som rammer arbeidstakerne, skyves nedover i kjeden – og dermed ut av kontroll.

Det norske solidaransvaret gjør hovedarbeidsgiveren ansvarlig for hele kjeden av underentreprenører. Det har også hele tida vært kravet til Euro-LO.

En annen begrensning er at ordningen med solidaransvar bare skal gjelde for bygg- og anleggsbransjen. Det var vært et faglig krav – både her i landet og fra Euro-LO – at solidaransvar må kunne innføres i alle bransjer der en finner det nødvendig og effektivt.

Bygningsarbeiderføderasjonen EFBWW gir ikke mye for dette kompromisset: «Når solidaransvaret stopper ved første ledd i kjeden av underentreprenører, er det fritt fram for å skjule den faktiske kjeden med postkasse-selskap og andre fiktive selskapsdannelser. Det er heller ingen grunn til å tru at den slags svindel bare forekommer i byggebransjen og ikke i kjøttbransjen, transporten og i cateringvirksomhet.» Det virker heller ikke betryggende at hele solidaransvaret kan fravikes hvis hovedarbeidsgiveren har vist «rimelig iver» (due diligence) overfor underentreprenøren.

Motparten innen byggebransjen, FIEC, er derimot såre fornøyd, og avslutter pressemeldinga si med advarselen: « Det vil bli et ytterst negativt signal» foran valget til EU-parlamentet om direktivet nå ikke blir vedtatt.»

Euro-LO er helt uenig: det forslaget som foreligger «kan knapt styrke beskyttelsen av utstasjonerte arbeidstakere og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår». Å godta direktivet er også et signal.

Uansett om direktivet kommer til å se vakrere ut når det er endelig vedtatt, taler mye for at reservasjonsretten bør brukes mot håndhevingsdirektivet. Direktivteksten er full av uklarheter. Godkjennes direktivet, er det overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hvordan utstasjoneringsdirektivet skal håndheves også her i Norge.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mars)