torsdag 17. april 2014

Ingen nøytral arena

EU er lagt til rette for dem som vil spille arbeidstakere i ulike land ut mot hverandre


Nasjonalstaten er svekka, kapitalen har sprengt alle grenser og gjør stadig mer som den vil. Men kan EU bygges opp som motvekt til konsernmakta? Kan arbeiderbevegelsen kjempe fram samme maktgrunnlag i EU som den klarte å oppnå innen rammen av enkelte nasjonalstater?

Dette er i så fall vakre, men langsiktige mål. Men som utfordring må de tas på alvor. Europa er i dag på full fart inn i et markedsliberalt mareritt som bare kan avvikles dersom EU vris til venstre – ordentlig til venstre. Den utfordringen kan vi ikke møte ved å lukke øynene for virkelige maktforhold.

EU har fra starten hatt en grunnleggende høyrevri bygd inn i traktater og vedtaksregler. De traktatfestede markedsfrihetene stiller ikke arbeid og kapital likt. Spissformulert: De som rår over kapital, har i EU fått rammevilkår som gjør det enklest mulig å true med å flytte kapitalen vekk dersom de ikke får det som de vil. De som bare har sin arbeidskraft, sin familie og sitt husbanklån, kan true hvem de vil med å flytte etter.

Det er dette strategiske overtaket som gjør at NHO-ledelsen og de fleste konserndirektører hilser EU-medlemskap velkommen. Regelverket til EU utvikles systematisk slik at det skal bli enklest mulig å eie bedrifter i andre land, kjøpe opp bedrifter i flere land, slå sammen bedrifter på tvers av grenser.
Dette betyr at EU gir gode vilkår for konserndirektører som vil spille arbeidstakere (og myndigheter) i ulike land ut mot hverandre

Slik utpressing av myndigheter og ansatte er mulig også utafor EU og uavhengig av EU. Men EU-systemet fremmer denne utviklingen - og låser fast dette strategiske overtaket for kapitalsida gjennom traktater og vedtaksregler som ikke kan endres like lett som nasjonale lover og regler.

Krisa og krisepolitikken forsterker dette overtaket for kapitalsida kraftig. Den lange rekka med nye «reformer» og pakter (som six-pack-reformen og fiskalpakten) overfører makt fra statene til EU-kommisjonen og EUs sentralbank i en grad som aldri ville vært mulig uten det sosiale uføret som krisa har utløst.

Denne utviklingen mot en europeisk sentralstat blir begrunna med at det er eneste måte å gjennomføre den hardhendte innstramningspolitikken som har vært kjernen i EUs krisepolitikk. Det kunne vært en god grunn hvis innstramningspolitikken virka etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på.


548 arbeids- og sosialrettsjurister fra 32 land i Europa gikk i april 2013 sammen om et manifest der de «uttrykker sin alvorlige bekymring over den krisepolitikken som føres og konsekvensene for den juridiske, økonomiske og politiske utviklingen i EU

Den såkalte «troikaen» (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF) tvinger fram en «stor og dramatisk avregulering av arbeidsmarkedene og trygdesystemene». Det fører til «prekære ansettelsesforhold (deltids- og korttidsjobber), til utrygghet, høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosial uro».

EUs krav om avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekket fagbevegelse. Lønns- og inntektsforskjellene har økt nesten overalt og pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger er svekka i mange land. Tallet på ”working poor” (de som knapt kan livberge seg til tross for at de er i fulltidsarbeid) har økt kraftig - lenge før finanskrisa slo til høsten 2008


EU-systemet har helt fra starten vært mer enn åpent for Europas storkonsern. Det var slike storkonsern som i 1985 ga EU-kommisjonen marsjordren mot det indre markedet. Da la de fram opplegget for det lovprogrammet på nærmere 300 rettsakter som måtte gjennomføres i alle EUs medlemsland om det indre markedet skulle bli slik som konsernlederne ville ha det.

Og slik gikk det. Det er derfor Europas største konsern som har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem imellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep.

EU-systemet er fortsatt like åpent for Europas storkonsern. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for. Det er derfor EU er bygd opp som ei ubønnhørlig kvern for avregulering som uthuler det demokratiet som er forutsetningen for enhver tenkelig motmakt.

Nasjonalstaten har på mange måter vært rammen om all faglig strategi til nå. Det fagbevegelsen ikke kunne få igjennom ved direkte forhandlinger lokalt eller nasjonalt, har den forsøkt å oppnå gjennom å påvirke nasjonal lovgivning og nasjonale myndigheter. Når den nasjonale kontrollen over produksjon og kreditt svekkes, svekkes også fagbevegelsens innflytelse.

Massearbeidsløsheten i EU dramatiserer denne situasjonen. Høy og langvarig arbeidsløshet gjør arbeidstakere forsvarsløse overfor krav og press fra arbeidsgiverne. Arbeidstakerne står langt sterkere når det fins alternative jobber "tvers over gata». Arbeidsløsheten er derfor viktigste årsak til at fagbevegelsen svekkes. Etter 1980 har fagbevegelsen i de fleste EU-land måttet tåle et klart fall i medlemstall og innflytelse.


Lar EU seg endre i retning av en mer nøytral arena mellom konsernmakt og folkelig motmakt?

Første vilkår er at en erkjenner at storkonsern har langt større innflytelse over EU-politikken enn næringslivet har over den nasjonale politikken i hver enkelt medlemsstat. Deretter trengs det en hard og målretta politisk kamp om hvilke interesser som må vike når næringslivets profittinteresser står i motsetning til miljø, helse, sikkerhet, trygge arbeidsplasser og fredsbygging.

Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på det som i dag er den bitre virkeligheten i EU.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. mars 2014)

Ingen kommentarer: