onsdag 16. april 2014

Vårt ansvar for Europa

Hva kan vi gjøre for et Europa som er ei slagmark både økonomisk, sosialt og politisk?

Det leites etter lyspunkter rundt om i Europa. Det er f. eks. uomtvistelig at spanjolene har økt eksporten sin, at greske lønninger har falt så mye at de snart er konkurransedyktige og at veksten er tilbake i eurosonen, riktig nok bare med noen brøkdeler av en prosent.

Men mange kriseland i Europa tjener nå mer på eksporten sin enn de må betale for importen. De største kriselanda, Italia og Spania, går f.eks. med komfortable overskudd på betalingsbalansen med utlandet. Det gjør også eurosonen som helhet.

Wolfgang Münchau, den dominerende økonomikommentatoren i Financial Times, er likevel urokkelig i sin pessimisme. Hans fastslår den enkle sannheten at når eurosonen nå eksporterer mer enn den importerer, betyr det bare at det skjer på bekostning av resten av verden der det fins land som er mye verre stilt enn kriselanda i Europa. (FT 27. oktober)

Men om det begynner å skinne av eurosonen som statistisk enhet, så skjer det ingen bedring i balansen verken innad i eurosonen eller i EU som helhet. Der øker fortsatt de provoserende forskjellene mellom det relativt velstående nord og krisesamfunnene i sør og øst

IMF har satt opp regnestykker som, i følge Münchau, viser at de «nødvendige endringene» som må til for å bedre balansen innad i EU er «absolutt enorme». Og fortsatt i følge Münchau: «IMF tror ikke at det vil skje».

Markedsliberalismens mest iherdige ukeavis i Europa, Economist, erkjenner nå (26. oktober) at det ikke var slepphendte regjeringer som utløste krisa i Europa. Det var «overdreven privat opplåning» som hadde skylda. Hellas er unntaket der regjeringene i tur og orden brukte for mye penger og tok inn alt for lite i skatt.

I Spania og Irland var det ekstreme boligbobler som sprakk, og i Portugal var det næringslivet som lånte halsbrekkende mye alt for lenge for å holde virksomheten i gang

I USA er privatgjelda kraftig redusert de siste åra. Det er den derimot ikke i Europa. En av grunnene er, i følge Economist, at en huseier i USA kan levere nøkkelen til banken og takke for seg uten å stå ansvarlig for den gjelda som overstiger markedsverdien av boligen.

Bedriftsgjelda er særlig stor i Italia, Spania og Portugal der oppimot halvparten av gjelda faller på bedrifter som ikke har dekning for å betale rentene på de låna de har tatt opp.

IMF har etter hvert funnet ut at høy privatgjeld er mer skadelig for livsgnisten i det økonomiske livet enn høy offentlig gjeld. Ja, det er visstnok også slik at overdreven offentlig gjeld bare er farlig for den økonomiske veksten hvis også bedrifter og husholdninger har ei gjeld som er i overkant stor.

Det skal visstnok være slik at når privatgjelda når opp i det dobbelte av bruttonasjonalproduktet passeres et vippepunkt. Da sliter så mange husholdninger og bedrifter med å betjene låna sine at vekstevnen i samfunnsøkonomien tar alvorlig og langvarig skade av det.

Det er da for mange husholdninger setter ned forbruket sitt i stedet for å dra kredittkortet en gang til. Det er da for mange bedrifter heller prøver å finne rom for å betale ned på gjelda si enn å investere i ny eller økt virksomhet. Det er da for mange banker er blitt så skremt av utlånstapa sine at de tviholder på det de har av penger i stedet for å låne dem ut.

Derfor er det særlig kritisk for framtidsutsiktene i Europa at åtte av sytten euroland for tida har ei privatgjeld som nettopp ligger over det dobbelte av sitt brutto nasjonalprodukt. I sju av dem er det gjelda i næringslivet som er størst.

Bare i Nederland er det husholdningene som har den største delen av den samlede privatgjelda. Der har hver fjerde boligeier i dag en bolig med en markedsverdi som er lavere enn det resterende boliglånet.

Her i Norge har det vært en stadig tilbakevendende debatt mellom politikere på venstre- og høyresida om det utløser flere arbeidsplasser å bruke en million kroner på jobbskaping enn å gi en million i skattelette til skatteytere og bedrifter. IMF har begynt å helle til venstre i det spørsmålet.

Angela Merkel har, sammen med «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF, til nå vært mye tøffere mot grekere som ikke kan betale regningene sine enn mot tyske banker som har lånt dem penger.

IMF er etter hvert kommet på bedre tanker: Organisasjonen erkjenner at det ble stilt alt for harde kuttkrav som vilkår for de store lånepakkene fra «troikaen», særlig til Hellas. Det førte til at det ble så lite penger både blant forbrukere og i næringslivet at arbeidsløsheten var dømt til å øke til nivåer som både samfunnsøkonomisk og sosialt ender i et uholdbart og skremmende kaos.

Kuttpolitikken tvang fram en arbeidsløshet som på sin side pressa lønningene enda lavere ned enn regjeringen fikk til - og som bidro til nedadgående spiraler med en egentyngde som spredte håpløshet og knuste pågangsmot både blant unge og gamle

Da er det ikke til å undre seg over at EUs mange planer om ei lysende europeisk framtid ligger i grus. Sjøl under høykonjunkturen utover på 2000-tallet ble det tenkt alt for optimistisk i Brussel. Den stolte Lisboa-strategien fra 2000 om hvor EU skulle være økonomisk og sosialt i 2010 måte vrakes alt i 2005.

Den ble skjøvet til side av Europa 2020-planene. De skulle blant veldig mye annet fjerne tallet på mennesker i «risiko for fattigdom og sosial utstøting» med 20 millioner sammenlikna med situasjonen i 2008. Nå er EU 24 millioner mennesker ute av den kursen.

75 prosent av EU-borgerne skulle være i jobb i 2020. Da må det – netto – skapes jobber til over 17 millioner mennesker de neste sju åra. Foreløpig går tallet på sysselsatte ned og ikke opp.

Norge er foreløpig det landet som har skapt flest nye arbeidsplasser for EU-borgere. Det er ingen ting å skryte av. Det ordna markedene og ikke politikerne. Men det stiller en utfordring: Hva kan vi gjøre fra norsk side med den sosiale og politiske slagmarka som er dagens Europa?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. november 2013)


Ingen kommentarer: