Forenkle eller forverre?

Når EU-land som stiller strenge krav til miljø og arbeidsmiljø, skal stemples som sinker

EU-kommisjonen har de siste åra satt mye inn på å forenkle sin egen lovgivning. Hensikten har vært å lette byrdene for næringslivet - i håp at det i neste omgang skulle få flere av de arbeidsløse i jobb.

Fra 2007 til 2012 skulle «de administrative byrdene» reduseres med så mye som 25 prosent. Det skulle føre til at det EUs nasjonalprodukt (bnp) kunne øke med 1,4 prosent eller med 150 milliarder euro. 

Dette er antakelig en vanlig «tenk på et tall»-øvelse. Men skulle det være noe hold i dette regnestykket, er det jo ekstra ille at bare åtte av de 28 EU-landa i fjor hadde et brutto nasjonalprodukt som var høyere enn i før krisa. Og at EU samla har et bnp som i 2013 var 1,3 prosent lavere enn i 2008.

Dette forenklingsopplegget har hatt navnet REFIT (Regulatory Fitness and Performance programme) og har utløst en mengde utredninger, konferanser og høytidelige programformuleringer.

EU-kommisjonen satte allerede i 2007 i gang arbeidet med å forenkle regelverket, men mye var åpenbart ugjort da status ble gjort opp i 2012. Da la Kommisjonen ansvaret for framdriften på et utvalg leda av bulldoseren Edmund Stoiber, mangeårig ministerpresident i den tyske delstaten Bayern. Det er venta at Stoiber-utvalget vil legge fram en serie med nye forslag til forenklinger i oktober.

ETUC (Euro-LO) har gått ut med en forhåndsadvarsel. Stoiber-utvalget vil foreslå

• At alle små- og mellomstore bedrifter fritas for ny EU-lovgiving så sant det er mulig.
• At ansattes rett til barselpermisjon må reduseres.
• At regelen om maks 48 timers ukentlig arbeidstid må bort.
• At småbedrifter ikke lenger må presentere skriftlige vurderinger av arbeidsmiljøet.
• At hver gang en ny regel innføres, må en gammel regel fjernes
• At alle nye lover skal sjekkes om de påvirker konkurranseevnen.

Helt fra starten i 2007 har det vært slik at det særlig er «små og mellomstore virksomheter» som skal slippe unna deler av regelverket. Men det er alle virksomheter med mindre enn 250 ansatte, og ingen liten del av arbeidslivet i EU.  De står for mer enn 75 prosent av jobbene i privat sektor.

Såkalte mikrobedrifter, virksomheter med under ti ansatte, skal fritas for all lovgivning som pålegger dem administrative byrder.

Særlig omstridt er det at lover for arbeidslivet og miljøet også skal forenkles – i tillegg til momsregler og unødvendig byråkratisk regelverk. Innen arbeidslivet varsler EU-kommisjonen en gjennomgang av direktivene om informasjon og konsultasjon av ansatte i bedrifter, om utleiearbeid, om arbeidere utstasjonert i et annet land, om datavern, om arbeidstidsdirektivet, om deltid og om midlertidig arbeid.

Det er ofte i de små bedriftene at problemene med arbeidsmiljøet er størst. Der er færre organisert i fagforeninger som kan ta hånd om vernearbeidet. En stor andel av arbeidsulykkene skjer nettopp på de mindre arbeidsplassene, fastslår Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen (EFBWW). EUs organ for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, EU-OSHA, er helt enig i det.

Heidi Rønne fra FTF, en av hovedorganisasjonene ved sida av LO i Danmark, er medlem av Stoiber-kommisjonen, men grunnleggende uenig: «Man kan jo ikke ha som krav at all lovgiving skal fremme konkurranseevnen. Noen lover har som formål å beskytte arbeidstakere eller miljøet.»

Men heller ikke i næringslivet er alle glade for opplegget til Stoiber-kommisjonen. Lederen for UEAPME som organiserer 12 millioner små og mellomstore bedrifter i Europa, svensken Gunilla Almgren, er én av dem. Hun fastslår at UEAPME ikke ønsker å slippe unna regler om arbeidsmiljø, helse, og sikkerhet på arbeidsplassen. Det kan skape en todeling av næringslivet der store aktører framstår som seriøse og skikkelige, mens små bedrifter kan holde på nærmest som de vil.

Miljøorganisasjoner har også reagert, bl.a. med et felles brev i oktober i fjor fra WWF, Bird Life Europe og EEB, paraplyorganisasjonen for europeiske miljøorganisasjoner: Der sies det at EU-kommisjonen  bare legger opp til  «å redusere administrative byrder uten å ta i betraktning de fordelene som reguleringene kan ha for borgeren, samfunnsøkonomien og miljøet. Den framstiller miljøet, i verste fall, som en hindring for vekst, og i beste fall, som noe som kan utnyttes til kortsiktig økonomisk fordel.

De tre organisasjonene hevder at det stikk motsatt er slik at høye miljøkrav ikke er en ulempe for økonomien, men i stedet en fordel for økonomisk vekst og jobbskaping. De viser til EU-kommisjonens egne utredninger som har vist at omlegginger av klima- og energipolitikken kan øke EUs bnp med 3,3 prosent og skape mellom 1,4 og 2,8 millioner nye jobber.

De tre miljøorganisasjonene hevder at hvis REFIT-prosjektet skal bidra til noe positivt, må det slå begge veier, forenkle der hvor byråkratiske krav tynger, og utvikle bedre regelverk der hvor det er nødvendig. I miljøpolitikken må regelverket skjerpes for å hindre forurensinger og for å sikre artsmangfoldet bedre enn i dag.

Hvis REFIT-forenklingene ender i EU-lover (direktiv eller forordninger) er de antakelig det som kalles «EØS-relevante». Det betyr at EU-kommisjonen forventer at loven skal inn det norske lovverket.

Samtidig er det sannsynlig at de fleste slike forenklinger må vedtas som minimumsdirektiv. Det betyr at Norge må kunne opprettholde samme regler for store og små bedrifter hvis det er politisk flertall for det her i landet.

Men det kan jo tenkes at NHO og andre næringsorganisasjoner vil kreve at norske ”småbedrifter” må ha samme konkurransevilkår som ”småbedrifter” i EU-land – og at mange nok norske partier gir etter for et slikt press.  Den tid, den kamp.

Ekstra provoserende er det sjølsagt at EU-kommisjonen truer med noe den kaller ”gold plating” (gullplett): Det innebærer at land som stiller sterkere krav enn EUs minstekrav, skal stemples som sinker fordi de henger etter i forenklingen. 

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 13. september 2014)