Det enkleste når bedrifter
skal etablere seg i andre land, er å overse arbeidstakerne.
Siden eieren kan være en person eller et selskap, er
det mange aksjeselskap med bare én eier. I EU dreier det seg om 40 prosent av
alle aksjeselskap.
Direktivet forutsetter at alle medlemsstater i EU
innfører denne selskapsformen i sin nasjonale lovgivning. I tillegg innføres
det et knippe med regler som skal gjelde likt i alle EU-land og som derfor må
inn i lovverket i alle 28 EU-land. Ett krav er at aksjekapitalen kan settes så
lavt som én euro.
EU-kommisjonen begrunner det nye direktivet med at
små og mellomstore bedrifter (SME) har særlige problemer med å dra nytte av et
felles EU-marked der de må kjenne til og tilpasse seg 28 ulike nasjonale
selskapslover.
Men direktivet gjelder alle selskap med én eier
uansett størrelse. I praksis går det nok slik at det er store selskap som i
størst grad vil utnytte en ordning med SUP-selskap. Det er store selskap som
også i framtida vil ha virksomhet i flest EU-land.
Små selskap eid av én person har vanligvis sin
virksomhet på lokalt nivå. Direktivet er derfor av liten betydning for dem. De
har sjelden virksomhet i flere land.
Det virker derfor komisk når EU-kommisjonen bruker
mye energi på å få fram hvor viktige små og mellomstore bedrifter er for
arbeidslivet i EU – og at det derfor er synd på dem fordi de møter så mange
vansker når de vil krysse grenser.
Et SUP kan opprettes i et EU-land uten at noen fra
eierselskapet trenger å oppholde seg i landet. Det kan skje online ved å fylle
ut et skjema som EU-kommisjonen har satt opp. Da har myndighetene i landet tre
dager på seg til å godkjenne søknaden.
Det mest betenkelige med direktivet, er at et SUP kan
registreres i et annet land enn der hovedvirksomheten foregår. Et SUP kan
derfor registreres i det landet der skattenivået er lavest og der rettighetene
til ansatte er svakest utbygd. Skatter og avgifter er et nasjonalt ansvar i EU,
slik at EU kan ikke gripe inn mot skatte- og avgiftsnivået i et medlemsland.
Tilsvarende vil det være for andre forhold som i dag er et reint nasjonalt
ansvar.
De fellesreglene som skal inn i nasjonal lovgivning
og som et SUP da må oppfylle, sier ingen ting om rettighetene til ansatte. Dessuten
er det slik at det er stor forskjell på hva de enkelte EU-land har av lover på
dette området.
I Sverige er det slik at ansatte er representert i
styret i alle selskap med minst 25 ansatte. I Danmark er kravet 35 ansatte, i
Nederland 100 ansatte, i Finland 150 ansatte, i Ungarn 200 ansatte, i Østerrike
300 ansatte og i Tyskland 500 ansatte. I mange EU-land har ikke ansatte noen
plass i selskapsstyret i det hele tatt.
For selskap som ikke ser seg tjent med ansatte i
styret, blir valget enkelt. Registrer selskapet i et land uten ansatte i
selskapsstyret!
ETUC krever at et slikt selskap må være registrert i det
landet der den viktigste virksomheten foregår. Ellers er faren stor for at
selskapet kommer til å fungere som et postkasse-selskap uten ansatte i det
landet der det er registrert.
Registreringen må i tillegg kunne bekrefte at det er
klart hvem som oppretter selskapet, og at vedkommende har «et godt rykte».
Selskapet må ha en aksjekapital som kan sikre klienter, kreditorer og ansatte
mot tap hvis selskapet skulle gå konkurs.
ETUC ser forslaget til direktiv som «en åpen
invitasjon til selskap av alle størrelser om å minimalisere ansvaret sitt
overfor nasjonale lover». ETUC er også bekymra fordi det overlates til
EU-kommisjonen å videreutvikle det regelverket som skal gjelde for SUP-selskap.
Også fra jusmiljøer kommer det advarsler.
Organisasjonen CNEU (The Council of Notariats of the European Union) mener at
lovforslaget må endres vesentlig for å verne «kreditorer, forbrukere og den
europeiske økonomien juridisk og finansielt». Forslaget vil føre til mer
anonymitet i grensekryssende konsernstrukturer og svekke kvaliteten av
næringslivsregistrene i medlemsstatene.
EU-kommisjonen mislyktes med å innføre en langt mer
omfattende og overnasjonal selskapsform for såkalte «Societas Privata Europaea»
(SPE) i 2008. Et slikt «europeisk privatselskap» skulle ha de samme
rettighetene i alle medlemsland og skulle fungere som EU-selskap på tvers av
all nasjonal lovgivning. Dette opplegget skar seg fordi det ikke ble enighet om
hvilken medbestemmelse ansatte skulle ha i slike selskap. Det var Tyskland og
Sverige som gikk hardest mot forslaget.
SPE-forslaget ble fremma som en ny overnasjonal
selskapsform slik at det måtte vedtas ved enstemmighet i Ministerrådet der
regjeringene møtes. SUP-direktivet blir derimot fremma som et indre
marked-direktiv, og da er det nok med kvalifisert flertall for å få det
vedtatt.
Fra 1. november betyr kvalifisert flertall at 16 av
de 28 medlemslanda må stå bak vedtaket samtidig som de 16 til sammen har 65
prosent av folketallet i EU. Det betyr at land med et samla folketall på minst
177 millioner må stemme mot direktivet for å stoppe det. Men direktivet kan jo
trekkes før det kommer så langt hvis kritikken blir hard nok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar