søndag 19. oktober 2014

Tunnellsynet på krisa



 

Bekymringene over kapitalismen preger nå dens beste venner – på en bekymringsfull måte


På ei flyreise hjem etter noen dager på Balkan bladde jeg sist mandag  gjennom et nummer av Financial Times, avisa som med begeistring har fulgt utviklingen av kapitalismen både i gode og vonde tider for folk flest. Nå har bekymringene overtaket.
Dette mandagsnummeret gir i sum et bilde av en kapitalisme som hangler. Artiklene retter ikke oppmerksomheten om de grunnleggende  problemene som den skaper, verken for miljøet, for vilkåra i arbeidslivet eller for utviklingen av sosiale forskjeller. De handler om økonomisk vekst – uansett hva det er som vokser - og om vilkår for handel og investeringer.
Et gjennomgangstema er at politikere forkludrer utviklingen. Det går bedre i USA enn i EU fordi USA er én stor stat, mens EU er et statssystem som ikke klarer å styre seg sjøl på effektiv vis. Kortest sagt: Det er for mange egenrådige stater her i verden – og dermed for mange regjeringer som nok står til ansvar for egne velgere, men ikke for utviklingen av en fungerende kapitalisme.
For ett år sia, i oktober 2013, erklærte Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken på et felles møte at krisa i Europa var over.  Den optimismen var en illusjon, fastslår økonomiredaktør Wolfgang Münchau: «Tvert imot går vi inn i det sjuende kriseåret uten at vi ser tegn til noen slutt på depresjonen
«På mange måter er dagens krise verre enn den på 1930-tallet. Europa kan stå foran en stagnasjonsperiode som kan vare i generasjoner, ikke bare noen år til.» Og det er i Europa kapitalismen hangler mest.
 
I mars 2000 vedtok EUs regjeringssjefer at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige området i verden”.

Det skulle skje ved å fullføre det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. gjøre mennesker mer utrygge i arbeidslivet) og ved å holde underskuddene på statsbudsjettene under tre prosent av bnp også når det økonomiske livet kunne ha godt av offentlige vekstimpulser.
Norske ja-entusiaster framstilte vedtaket som det endelige beviset for at utaforlandet Norge ville ende som ei varig bakevje i forhold med EU.
For tida er EU bakevja i verden – også når det gjelder det Financial Times er mest opptatt av: den økonomiske veksten. Overalt ellers i verden er veksten høyere, men lavere enn den var før krisa. IMF-sjefen Christine Lagarde appellerer derfor om «global handling» for å overvinne den «nye middelmådigheten» i verdensøkonomien.
 En økonomimedarbeider i avisa er oppgitt over at den globale handelsflyten går så tregt. For ett år sia så det ut som om de 159 medlemslanda i Verdens handelsorganisasjon (WHO) var på gli mot liberalisering av verdenshandelen. Men så fikk India en ny regjering.
 I tillegg er  WTO-reglene for lengst forelda. "Det er  tekster forhandla fram da WTO ble til i 1994. Det var samme år som Amazon kom til verden og ti år før Facebook ble lansert». 
Resultatet er at «handelsforhandlingene handler mer om indiske rissubsidier enn hvordan en skal sikre den frie dataflyten på tvers av grenser». Som om ikke NSA – på tross av Snowden - sørger for det.
Forhandlingene om en handelsavtale mellom 12 land på tvers av Stillehavet går heller ikke på skinner. I september endte dragkampene «i bitterhet». Japan ville f.eks. ikke ha fri flyt av flesk fra USA, mens USA ikke ville redusere tollen på bildeler.
 
Avisas økonomiredaktør Martin Wolf tar over ei helside for seg det frislippet av penger (quantitative easing) som har vært en viktig del av krisepolitikken både i USA og EU. Det var et grunnleggende problem i kriseutviklingen at bankene ikke vågde å låne ut penger verken til banker eller andre deler av næringslivet.
Bankene visste ikke hvilke banker de trygt kunne låne penger til og hvilke som sto i fare for konkurs. Dermed ble det tryggest å holde utlånet nede. Men det fikk naturligvis til følge at hjula i samfunnsøkonomien ikke kom i gang igjen.
Som mottrekk valgte derfor sentralbankene både i USA og EU å øke pengemengden i samfunnet, blant annet ved å gå aktivt inn med store innkjøp på obligasjonsmarkedene.
Mer penger i omløp er ikke bra hvis produksjonen av varer og tjenester likevel ikke øker. Det kan utløse inflasjon og annen ubalanse i økonomien.
Men for tida er det likevel faren for det motsatte - deflasjon  - som uroer mest. All erfaring tyder på at hvis det samlede prisnivået faller, blir stagnasjonen ekstra langvarig – og nullveksten kommer av seg sjøl.
Det kunne blitt bra for miljøet – hvis ikke nullveksten brukes som sovepute for å utsette alle nødvendige miljøtiltak.
 
Financial Times har – som de fleste av oss – et tunnellsyn. Avisa ser bare deler av den samfunnsmessige virkeligheten – og overser resten. Oppmerksomheten rettes mot markeder av alle slag, sjelden mot miljø og sosiale forhold.
Denne mandagen er miljøet bare synlig i et helsides «åpent brev» som 60 konsernledere i den europeiske stålindustrien har satt inn.  Brevet er med svært store bokstaver retta til statsoverhoder, statsministre og presidentene for EU-parlamentet, EU-rådet og EU-kommisjonen.
Overskriften er slik: «En ambisiøs europeisk klimapolitikk trenger en sterk industri som kan skaffe de produktene, jobbene og inntektene som kan gjennomføre den suksessfullt.»
De seksti spør retorisk: «Er det for mye å be om at de mest CO2-effektive produsentene i Europa ikke har noen konkurranseulempe fra EUs klimapolitikk vis-a-vis sine globale konkurrenter?»
Og de svarer med utheva trykk: «EU-toppmøtet 23-24. oktober må ikke pålegge direkte eller indirekte CO2-kostnader på europeiske industrier som konkurrerer globalt
Får de 60 konsernlederne gjennomslag for dette, har de nok råd til å skrangle sammen nok til å betale det som helsida koster.
 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 11. oktober 2014)
 
 

 

Ingen kommentarer: