EU-krampa:
Når ingen vil investere, fordi forbrukerne ikke har penger å kjøpe for
Den nyvalgte
presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, la nylig fram en hektisk
markedsført plan for å få vekst og nye arbeidsplasser i EUs mange kriseland. Dramatisk
nok lanserte han planen som «Europas siste sjanse». «Populister og demagoger»
venter på å overta».
EU har havna i ei
felle uten opplagte utveier – slik EU har inretta seg. Vi får riktig nok stadig
vite at vendepunktet er passert, at krisa er over. Det er tegn til vekst og til
at færre går uten arbeid i mange land. Men det går så langsomt at det gjør
vondt.
Det gjør det ikke
mer lystelig at de fleste økonomer og instanser som OECD og Verdensbanken
regner med at europeiske land går inn i en stagnasjonsperiode som kan vare både
fem og ti år.
Fella er kronglete
nok. Det er ingen mangel på penger, men de er på feil sted. De er i banker som i løpet av
krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det
ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon. Og hvorfor? Fordi
kjøperne, i siste instans forbrukerne, ikke har penger å kjøpe for etter år med
kutt i arbeidsplasser, lønninger og trygder.
Den opplagte
løsningen, store offentlige investeringsprogram kombinert med at lønninger og
trygder økes, er blokkert fordi nesten alle EU-land – etter kriseåra - har ei
statsgjeld langt over det taket som EU har satt for slik statsgjeld.
En hærskare av
pakter (stabilitetspakten, finanspakten, europlusspakten, det europeiske
semester) er vedatt de siste åra for å holde offentlig utgifter nede. EU har dessuten stilt krav til hvor mye
statsgjelda hvert år må reduseres for å komme ned under dette taket.
Dette krampetaket er
det Juncker-planen skal prøve å løsne, ved å lirke penger ut av de bankene som
ikke får lånt dem ut.
Juncker-planen innebærer
at EU-kommisjonen satser 8 milliarder euro – en bagatell i forhold til behovet
- for å få i gang veksten i EU-økonomien. Dette beløpet skal dobles ved hjelp
av 3-årige garantier fra EU-instanser med ubrukte penger. EUs investeringsbank,
EIB, skal i tillegg satse 5 miiiarder euro.
Med disse 21
milliardene som bonnplanke skal det skaffes 60 milliarder euro ved salg av obligasjoner.
Håpet er da at private investorer vil skjønne at denne vogna må de kaste seg på
slik at de går inn så entusiastisk at sluttsummen blir 315 milliarder euro. Slik
skal de opprinnelige 21 miiliarder euro fra EU-kommisjonen og Investringsbanken
15-dobles.
Det er synd å si at
Juncker-fondet er møtt med udelt begeistring.
Med overskriften
«Europas største alkymist» slo The Economist fast at «kick-starten til Juncker
hviler på magi-tenkning» og sammenlikner den med alkymistenes drøm om å
forvandle andre metaller til gull. Ifølge Juncker vil planen skape fra 1
million til 1,3 millioner nye arbeidsplasser. Det monner lite når det går 25
millioner uten arbeid i EU.
Sjefsøkonomen
Wolfgang Münchau i Financial Times dømmer også planen nord og ned. Den vil ikke
utløse flere private investeringer enn de som ville ha kommet i alle fall.
Men der økonomer er
skeptiske, er politikere mer delt. Den
største gruppa i EU-parlamentet, EPP, støtter Juncker-planen: Den vil skape
vekst, jobber og forberede oss på utfordringene fra det 21 . århundret. Støtte
gir også den sosialdemokratiske gruppa: Nå erstattes den blinde kuttpolitikken
med investeringer, jobber og vekst.
Den grønne gruppa
ser derimot planen som urealistisk ønsketenkning. Den mangler både ambisjoner,
midler og klare mål. Og lederen for Euro-LO, Bernadete Segol, tviler på at 21
milliarder euro kan omgjøres til 315 milliarder når prosjekter skal finansieres.
Det er å satse på et «finansielt mirakel», som det med «brød og fisker».
Men som det alltid
sies når store planer presenteres i Brussel: Det avhenger av medlemsstatene om
dette skal lykkes.
Derfor har
EU-kommisjonen hengt ut et fristende åte. De pengene som regjeringene satser som
ekstrabevilgning til et prosjekt innen Juncker-planen, skal EU-kommisjonen
lukke øynene for. De skal ikke regnes som utgifter på statsregnskapet og heller
ikke som bidrag til at statsgjelda øker.
Begrunnelsen for å
kunne tilby noe slikt, er at Juncker-planen bare skal finansiere prosjekt som
ikke lar seg finansiere på annen måte. Men hvordan hindre at investeringsprosjekter
som kunne ha vært finansiert på vanlig måte, forviller seg inn på lista over
Juncker-prosjekt?
Det skal et
«rådgivingssenter av finanseksperter» sørge for. Disse finansekspertene skal
fordele fondsmidlene etter retningslinjer som EU-kommisjonen har satt opp.
Kanskje kjenner de det europeiske finanslivet godt nok til å klare den delen av
oppgaven.
Men hvilke land og formål
skal tildeles Juncker-prosjekt? EU-kommisjonen avviser at det skal settes opp
kvoter over hvilke land, saksområder og samfunnshensyn som skal tilgodeses med
Juncker-prosjekt.
Da er det
interessant at Tyskland allerede har satt opp ei liste på 58 prosjekter som vil
trenge 89 miliarder euro av de 315 milliardene i Juncker-fondet. Spania har ei
ønskeliste på 60 milliarder euro, og de fire Visegrad-statene Polen, Tsjekkia, Slovakia
og Ungarn har gått sammen om å utvikle sine ønsker.
Dette kan utløse det
vanlige bikkjeslagsmålet ispedd doser av EU-korrupsjon når goder og byrder skal
fordeles. For regjeringene er like desperate som Juncker, og særlig hvis de virkelig
skulle tro at dette er "EUs siste sjanse».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar