fredag 2. januar 2015

EUs siste sjanse?


   
EU-krampa: Når ingen vil investere, fordi forbrukerne ikke har penger å kjøpe for


Den nyvalgte presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, la nylig fram en hektisk markedsført plan for å få vekst og nye arbeidsplasser i EUs mange kriseland. Dramatisk nok lanserte han planen som «Europas siste sjanse». «Populister og demagoger» venter på å overta».

EU har havna i ei felle uten opplagte utveier – slik EU har inretta seg. Vi får riktig nok stadig vite at vendepunktet er passert, at krisa er over. Det er tegn til vekst og til at færre går uten arbeid i mange land. Men det går så langsomt at det gjør vondt.

Det gjør det ikke mer lystelig at de fleste økonomer og instanser som OECD og Verdensbanken regner med at europeiske land går inn i en stagnasjonsperiode som kan vare både fem og ti år.

Fella er kronglete nok. Det er ingen mangel på penger, men de er på  feil sted. De er i banker som i løpet av krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon. Og hvorfor? Fordi kjøperne, i siste instans forbrukerne, ikke har penger å kjøpe for etter år med kutt i arbeidsplasser, lønninger og trygder.

Den opplagte løsningen, store offentlige investeringsprogram kombinert med at lønninger og trygder økes, er blokkert fordi nesten alle EU-land – etter kriseåra - har ei statsgjeld langt over det taket som EU har satt for slik statsgjeld.

En hærskare av pakter (stabilitetspakten, finanspakten, europlusspakten, det europeiske semester) er vedatt de siste åra for å holde offentlig utgifter nede.  EU har dessuten stilt krav til hvor mye statsgjelda hvert år må reduseres for å komme ned under dette taket.

 Samtidig har de fleste EU-land løpende underskudd på statsbudsjettet, underskudd som ikke kan økes uten å møte straffetiltak regjeringene sjøl kollektivt har vedtatt i løpet av de seks kriseåra. Det er derfor EUs eget regelverk som stenger  for å bruke offentlige investeringsprosjekt til kriseløsninger.

Dette krampetaket er det Juncker-planen skal prøve å løsne, ved å lirke penger ut av de bankene som ikke får lånt dem ut.

Juncker-planen innebærer at EU-kommisjonen satser 8 milliarder euro – en bagatell i forhold til behovet - for å få i gang veksten i EU-økonomien. Dette beløpet skal dobles ved hjelp av 3-årige garantier fra EU-instanser med ubrukte penger. EUs investeringsbank, EIB, skal i tillegg satse 5 miiiarder euro.

Med disse 21 milliardene som bonnplanke skal det skaffes 60 milliarder euro ved salg av obligasjoner. Håpet er da at private investorer vil skjønne at denne vogna må de kaste seg på slik at de går inn så entusiastisk at sluttsummen blir 315 milliarder euro. Slik skal de opprinnelige 21 miiliarder euro fra EU-kommisjonen og Investringsbanken 15-dobles.

Det er synd å si at Juncker-fondet er møtt med udelt begeistring.

Med overskriften «Europas største alkymist» slo The Economist fast at «kick-starten til Juncker hviler på magi-tenkning» og sammenlikner den med alkymistenes drøm om å forvandle andre metaller til gull. Ifølge Juncker vil planen skape fra 1 million til 1,3 millioner nye arbeidsplasser. Det monner lite når det går 25 millioner uten arbeid i EU.

Sjefsøkonomen Wolfgang Münchau i Financial Times dømmer også planen nord og ned. Den vil ikke utløse flere private investeringer enn de som ville ha kommet i alle fall.

Men der økonomer er skeptiske, er politikere mer delt.  Den største gruppa i EU-parlamentet, EPP, støtter Juncker-planen: Den vil skape vekst, jobber og forberede oss på utfordringene fra det 21 . århundret. Støtte gir også den sosialdemokratiske gruppa: Nå erstattes den blinde kuttpolitikken med investeringer, jobber og vekst.

Den grønne gruppa ser derimot planen som urealistisk ønsketenkning. Den mangler både ambisjoner, midler og klare mål. Og lederen for Euro-LO, Bernadete Segol, tviler på at 21 milliarder euro kan omgjøres til 315 milliarder når prosjekter skal finansieres. Det er å satse på et «finansielt mirakel», som det med «brød og fisker».

Men som det alltid sies når store planer presenteres i Brussel: Det avhenger av medlemsstatene om dette skal lykkes.

Derfor har EU-kommisjonen hengt ut et fristende åte. De pengene som regjeringene satser som ekstrabevilgning til et prosjekt innen Juncker-planen, skal EU-kommisjonen lukke øynene for. De skal ikke regnes som utgifter på statsregnskapet og heller ikke som bidrag til at statsgjelda øker.

Begrunnelsen for å kunne tilby noe slikt, er at Juncker-planen bare skal finansiere prosjekt som ikke lar seg finansiere på annen måte. Men hvordan hindre at investeringsprosjekter som kunne ha vært finansiert på vanlig måte, forviller seg inn på lista over Juncker-prosjekt?
 
Det skal et «rådgivingssenter av finanseksperter» sørge for. Disse finansekspertene skal fordele fondsmidlene etter retningslinjer som EU-kommisjonen har satt opp. Kanskje kjenner de det europeiske finanslivet godt nok til å klare den delen av oppgaven.

Men hvilke land og formål skal tildeles Juncker-prosjekt? EU-kommisjonen avviser at det skal settes opp kvoter over hvilke land, saksområder og samfunnshensyn som skal tilgodeses med Juncker-prosjekt.

Da er det interessant at Tyskland allerede har satt opp ei liste på 58 prosjekter som vil trenge 89 miliarder euro av de 315 milliardene i Juncker-fondet. Spania har ei ønskeliste på 60 milliarder euro, og de fire Visegrad-statene Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn har gått sammen om å utvikle sine ønsker.

Dette kan utløse det vanlige bikkjeslagsmålet ispedd doser av EU-korrupsjon når goder og byrder skal fordeles. For regjeringene er like desperate som Juncker, og særlig hvis de virkelig skulle tro at dette er "EUs siste sjanse».

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. desember 2014)

Ingen kommentarer: