Det skal være konkurranse om å
frakte ”lønnsomme brev”. Hva skjer da med de ulønnsomme?
Der det er penger å tjene, skal det
være konkurranse om tjenestene. Det er EUs utgangspunkt for stadig flere former
for offentlige tjenester. Det gjelder også Posten Norge.
De
nærmeste månedene blir det avgjort om det skal koste mer for de store
brevsenderne å sende brev til og fra Finnmark enn innen en bydel i Oslo. Det er
EUs 3. postdirektiv kampen står om.
Dette
direktivet åpner for full konkurranse om all postombæring, mens dagens postlov
gir Posten Norge AS enerett på postombæring av brev som veier under 50 gram.
Dette utgjør 90 prosent av hele brevmarkedet i Norge.
EUs
tredje postdirektiv ble avvist av et flertall på Stortinget i 2011, og
daværende utenriksminister Støre dro til Brussel for å fortelle EU at Norge
reserverer seg mot å ta dette direktivet inn i norsk lov.
Dagens
regjering vil trekke tilbake denne reservasjonen og forbereder en ny postlov
som vil slippe løs full konkurranse om alle posttjenester.
Det
er eneretten til å frakte og fordele brev under 50 gram som til nå har
finansiert den såkalte enhetsportoen, det at det koster like mye å sende brev
innenlands enten de skal kort eller langt av gårde.
Inntektene
fra de delene av landet der det er billigst å frakte og fordele brev, har
betalt for posttjenestene der hvor enhetsportoen ikke har dekt de reelle
utgiftene. Dette blir ikke lenger mulig hvis konkurrenter kan ta opp
konkurransen med Posten Norge der hvor det er penger å tjene.
På
postombæring er det bare penger å tjene i Oslo-området og nedover langs
Oslofjorden – og kanskje i en håndfull andre større byer. Halvparten av
befolkningen i Norge bor innafor en sirkel med radius 12 mil fra Oslo S.
Halvparten av postmengden oppstår og omdeles også der.
Innafor
denne sirkelen koster det Posten Norge i snitt 4-5 kroner å få fram et brev til
en mottaker. Utafor sirkelen er den tilsvarende kostnaden rundt 15 kroner. Det
er derfor et frimerke på ti kroner dekker de samlede utgiftene til Posten Norge.
Regjeringen
forsikrer at brev mellom hver enkelt av oss fortsatt skal koste det samme
overalt. Slippes konkurransen løs, er det næringslivet utafor Oslo-gryta og en
håndfull storbyer som rammes. Det blir
dyrere for de distriktsbedriftene som har store mengder brev å sende. Det kan
føre til at en del av dem flytter til sentrale strøk eller blir lagt ned. På
steder der er en slåss for å beholde skoler, lokale helsetilbud og butikker,
kan en fraflytta bedrift bety at grunnlaget for mye annen virksomhet svikter.
EUs
postdirektiv begrunnes med at konkurranse om posttjenestene vil føre til
billigere posttjenester. Undersøkelser fra land etter land viser at de store
bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har
brevportoen gått opp.
LO-forbundet Postkom har bedt utrederne i Oslo Economics finne ut hvor mye staten må betale for å opprettholde dagens posttjenester hvis EUs tredje postdirektiv blir innført.
I
dag bevilges det i overkant en halv milliard kroner over statsbudsjettet for at
enhetsportoen kan holdes på ti kroner for A-post. Hvis konkurrenter tar over
deler av brevmarkedet i sentrale strøk, må bevilgningen fra staten økes mer jo større
markedsandeler Posten Norge mister.
Hvis
konkurrenter har overtatt 12 prosent av brevmarkedet i sentrale strøk i 2021,
vil det påføre Posten Norge et økt underskudd på en halv milliard kroner –
viser beregningene til Oslo Economics. Skulle konkurrentene ha overtatt 30
prosent av brevmarkedet i 2021, vil underskuddet øke med én milliard.
Inntektene
til Posten Norge vil også synke fordi vi sender stadig færre brev. Denne
nedgangen kan i 2021 øke underskuddet
med enda et par milliarder kroner.
Regjeringen
sier kjekt at disse underskuddene vil bli dekt over statsbudsjettet. Men da
blir støtten til Posten Norge del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget
i stadig kamp mot alle andre gode formål.
EUs
tredje postdirektiv krever at konkurransen også skal gjelde alle former for
”særtjenester”. Disse ”særtjenestene”
omfatter alt som kan komme av framtidige tilbud i grenselandet mellom post,
faks, e-post og digitale tjenester som i dag ikke er utvikla. Dermed er det
satt effektiv bom for å utvikle slike tjenester i regi av offentlige
postselskap – og ut fra samfunnsmessige mål om mest mulig likt tilbud for alle
uansett bosted.
Konkurransen
vil bidra til at slike nye tjenester utvikles der hvor det er lettest å tjene
penger på dem. De vil dermed ikke defineres som del av de grunnleggende
posttjenestene som det offentlige har hatt ansvaret for. De nye tjenestene kan
bli ”trojanske hester” som effektivt undergraver det som ennå kan bli igjen av et
offentlig Posten Norge.
Postverket var i generasjoner en bærebjelke i det norske samfunnsbygget. Tidspunktet for å bryte den ned, er i ytterst provoserende. Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Postleveranser er naturligvis bare en liten bit av denne samfunnsmessige dragkampen. Men også på dette området har vi valget: vi kan la posttjenester organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags posttjenester det er lønnsomt for private selskap å utvikle.
Kampen mot EUs tredje postdirektiv kan fortsatt vinnes
hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge opprettholder
reserverasjonen mot direktivet. Da trengs det en brei allianse av
fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale
miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge
lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og
sjeldnere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar