fredag 16. januar 2015

Kampen om streikeretten



 
Når den globale klassekampen brutaliseres, hardner det til også innad i ILO

Streikeretten har vært anerkjent som en grunnleggende menneskerett i de aller fleste land som det er naturlig for oss i Norge å sammenlikne oss med. Nå har arbeidsgiverne gått til kamp mot streikeretten på den største arenaen for klassekamp, i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

ILO ble stifta i 1919 og har i 95 år vært den mest siviliserte arenaen for internasjonal klassekamp - og samtidig arena for å regulere formene for denne klassekampen. ILO er i dag en FN-organisasjon og er bygd opp som et trepartsorgan der arbeid, kapital og stater deltar på like fot. Til de årlige, enorme ILO-konferansene møter derfor like store delegasjoner fra fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjoner og regjeringer. 185 land er i dag medlem av ILO.

ILO er en organisasjon, men også en kamparena. ILO er stedet der internasjonale standarder for arbeidslivet kan kjempes fram, men også stedet der slike standarder kan blokkeres, forsinkes og forkludres. Når internasjonale standarder først er etablert, har ILO et verdensomspennende system for å overvåke at standardene respekteres.

Så tidlig som i 1927 anerkjente ILO uttrykkelig retten til å streike, og da som en rett direkte knytta til retten til å organisere seg. Innen ILO ble dette ikke utfordra av arbeidsgiverne før 65 år seinere.

ILO-konvensjon 87 ble vedtatt i 1948 og trådte i kraft i 1950. Konvensjonen gir arbeidstakere og arbeidsgivere rett til å organisere seg på fritt grunnlag og uten innblanding fra noe hold. Slike konvensjoner er bindende for de land som har ratifisert dem. Konvensjon 87 er ratifisert av 153 land.

Det står ikke noe direkte om streikeretten i konvensjon 87, men i praksis har mange ILO-organ fastslått at - forstått som en grunnleggende menneskerett - har streikeretten et trygt grunnlag i konvensjon 87, særlig sett i sammenheng med konvensjon 97 som sikrer arbeidstakeres rett til å forhandle om lønns- og arbeidsvilkår.

Det var på ILO-konferansen i juni 2012 at det skar seg. Arbeidsgiversida ville ikke lenger være med på at ILO-konvensjon 87 sikra noen streikerett. Seinere har arbeidsgiverdelegatene lamma alle sammenhenger der ILO prøver å finne en løsning på denne uenigheten.

Så nylig som i november var konflikten oppe i styret til ILO – uten resultat. Arbeidstakersida gikk inn for at Den internasjonale domstolen i Haag skulle avklare hva ILO-konvensjon 87 betyr for streikeretten. Det ville ikke arbeidsgiversida gå med på. Regjeringene delte seg. Mange nok regjeringer fra Asia og Afrika støtta arbeidsgiverne til at de hadde flertall i styret. Det gjorde også USA, mens Kina lot være å stemme.

Dette skjer i en situasjon der streik er forbudt i mange land - når arbeidstakere i store deler av verden slåss for retten til å organisere seg og til å forhandle  om lønn og arbeidsvilkår. Lykkes arbeidsgiversida å lamme denne delen av ILOs virksomhet, gir det grønt lys for fortsatt brutal undertrykking av millioner av mennesker som må sikre seg levebrød i et arbeidsliv de står maktesløse overfor.

Eksemplene er utallige:
  • I Sør-Korea satt hele ledelsen i jernbaneforbundet nylig i fengsel fordi de organiserte en streik mot at jernbanen skulle privatiseres. Hundrevis av streikende ble sagt opp, og alt utstyret til fagforbundet ble beslaglagt.                                                                     
  • Etter en alvorlig jenbaneulykke nekta jernbanearbeidere i Thailand å kjøre med trafikkfarlig utstyr. Myndighetene kalte det en streik, og siden offentlig ansatte ikke har lov til å streike, mista tretten faglige ledere jobben og ble ilagt store bøter.
  • 316 tyrkiske flyansatte mista jobben da de sjukmeldte seg i protest mot en lov som for dem gjorde enhver arbeidskonflikt ulovlig.    
  • Da gruvearbeidere i Sør-Afrika la ned arbeidet i protest, åpna politiet ild som om apartheid-terroren fortsatt rådde.
  • I Spania trues streikeledere med inntil åtte års fengsel. Også i Belgia trappes truslene opp mot streikende arbeidere.
Utviklingen mot en stadig hardere konkurranse på tvers av grenser har gjort internasjonale standarder stadig viktigere - og konkurransen har samtidig satt slike standarder, både de nasjonale og de internasjonale, under hardere press. Det som skjer i ILO, blir derfor viktigere enn noen gang.

Når det hardner til i ILO, avspeiler det hvordan arbeidslivet hardner til i store deler av verden, dels på grunn av økonomiske kriser og dels på grunn av den nyliberale brutaliteten som slippes løs. Den kampen står vi midt oppe i også i Norge.

NHO har valgt å stå på feil side. Så det første vi kan gjøre, er å snakke med de arbeidsgiverne vi kjenner.


Viktigste kilde: «International Union Rigths», Issue 4-2014         
 
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. januar 2015)                                                

Ingen kommentarer: