Det tyske jobbmiraklet

«Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene i Europa.» (Gerhard Schröder)

 I det krisepolitiske nyhetsbildet blir Tyskland ofte framholdt som rollemodellen, den alle land burde kopiere raskest mulig. Tysk eksport slår alle rekorder og arbeidsløsheten er lavere enn noen gang etter at muren falt.

Men det motsatte synet fins også: at tysk politikk må bære et hovedansvar for den kuttpolitikken som rundt om i EU har kasta millioner ut av arbeidslivet og inn i en fattigdom verken de sjøl eller myndighetene ser slutten på.

Allerede før finanskrisa slo inn høsten 2008 var land som Hellas, Portugal, Spania og Italia blitt utkonkurrert av tysk næringsliv både på hjemmemarkedene sine og på utemarkedene sine ellers i EU.

Hovedgrunnen var at reallønna i Tyskland både av myndigheter og av partene i arbeidslivet ble holdt nede det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn fire prosent lavere enn i 2000! I alle andre europeiske land økte reallønna til dels betydelig i den samme perioden. Tyskland fikk derfor solgt langt mer til andre EU-land enn de kjøpte fra Tyskland. «Lønnsdumping» kalte Christine Lagarde det, den gang hun var fransk finansminister, nå er hun toppsjef i IMF.

«En grunnleggende feilutvikling av det tyske tarifflandskapet» som har ført til «lønns- og sosialdumping» i forhold til resten av EU, sa Jean-Claude Juncker i august 2010, den gang leder for finansministrene i eurosonen, nå president for EU-kommisjonen.

Det ledende fagforeningstidsskriftet, WSI Mitteilungen, har på lederplass oppsummert den tyske sparepolitikken slik: «Tyskland sparer seg kaputt. Investeringene strekker ikke til for å holde kapitalbasen ved like. Bruer sperres, utdanning underfinansieres, sjanseulikheten øker, forskning og utvikling kommer til kort.»

Så tidlig som i 2012 advarte både ILO og OECD mot denne tyske sparepolitikken. Den måtte avløses av en politikk som ga næringslivet og forbrukerne rom til å kjøpe mer – også av importvarer. Da måtte de offentlige utgiftene økes, deltid måtte erstattes av heltid, og lønningene måtte øke minst i takt med lønningene i andre euroland. Det skjedde ikke.

For resten av EU er det verste at Tyskland har fått gjennomslag for den katastrofale kuttpolitikken som den såkalte «troikaen» (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF) påtvang de EU-land som ble hardest ramma av finans- og gjeldskrisa.

Tysk politikk har derfor ansvaret både for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den er blitt ekstra vanskelig å løse. Kuttkrava til Angela Merkel får ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia.

 

Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Fjerdeparten av dem som er i jobb, er i dårlig betalte deltids- og korttidsjobber uten utsikter til fast heltidsarbeid.

Det ligger en lang utvikling bak denne mistrøstige situasjonen. Fra midt på 1970-tallet begynte arbeidsløsheten å stige i et spesielt mønster. Den økte sprangvis i hver lavkonjunktur og sank lite når konjunkturene snudde. Ti prosent arbeidsløshet ble i lange perioder på 1980- og 90-tallet det normale i tysk arbeidsliv.

Den politiske løsningen ble å gjøre det så ubehagelig som mulig å være uten arbeid. Dagpengene ble satt ned slik at de kom ned på samme nivå som de laveste sosialhjelpsatsene – samtidig som sosialhjelpa ble «samordna» med hva husholdet hadde av andre inntekter.

Tankegangen var at arbeidsløshet skyldtes to ting: at velferdsordningene var for gode og at tarifflønna var for høy. Det politikerne kunne bestemme direkte, var satsene for dagpenger og sosialhjelp. Ble de satt ned, ville flere være villige til å jobbe til lavere lønn enn før. Slik kunne tariffavtalt lønn undergraves.

Når dette over år ble den herskende politikken, kan det ikke forundre at de som var svakest stilt på arbeidsmarkedet, etter hvert godtok både lav lønn, midlertidig arbeid, deltid og såkalte «minijobber». Det var deltidsjobber der arbeidsgiveren garanterte at månedslønna ikke var over 400 euro (nå 450 euro). I så fall skulle det ikke trekkes skatt eller betales arbeidsgiveravgift.

Sju millioner tyskere, mest kvinner, er i dag i slike minijobber. For fem millioner av dem er minijobben eneste kilde til inntekt.

Når lav lønn sprer seg, trekkes lønningene nedover også for dem som har høyere lønn. Halvannen million tyske arbeidstakere må derfor ha sosialhjelp i tillegg til lønna for å greie seg. 600 000 av dem jobba i fjor mer enn 21 timer i uka – med ei snittlønn på 6,20 euro i timen.

Fra nyttår er det innført ein offentlig minstelønn på 8,50 euro i timen. Fra den fins det mange unntak som det fortsatt hales og dras i.

 

I alle kriseland i Europa har den samlede arbeidsmengden som det betales lønn for, gått tilbake etter at finanskrisa slo inn høsten 2008. I de fleste land skjer det ved at mange går helt uten arbeid. Det tyske «jobbmiraklet» skjuler at sjøl om flere er i jobb enn før krisa, var det samlede tallet på utførte arbeidstimer mer enn ti prosent lavere i 2012 enn i 1991.

Arbeidsmengden har altså gått ned også i Tyskland. Men mange har en jobb å gå til – på deltid og til lave lønninger. Deling av arbeid og inntekt kunne vært et bedre svar på krisa dersom både arbeid og lønn var delt langt mer solidarisk. Men slik er det ikke.

23 prosent av alle arbeidstakere tjener mindre enn 2/3 av medianinntekten i Tyskland – og hører dermed til i det som kalles «lavinntektsgruppa». I EU er det bare Litauen som har en større andel med lav inntekt – der målt i forhold til medianinntekten i Litauen.

Som tysk statsminister sa sosialdemokraten Gerhard Schröder til den økonomiske og politiske verdenseliten da den møttes på World Economic Forum i Davos i 2005: «Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene i Europa.»

En av de største, ja. Men av de beste?

Kilde: Klaus Dörre: «The German Job Miracle. A model for Europe?» Rosa Luxemburg Stiftung, 2014

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14.februar 2015)