EU-makta verken ”erkjenner eller gjør noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner”.
Som
i Norge har kvinner rykka inn i lønnsarbeid i store skarer også i EU fra helt
tilbake til 1950-tallet. Men da finanskrisa slo inn i 2008, sa det stopp. Da
var 63 prosent av EU-kvinnene i lønna arbeid.
Godt inne i det sjuende kriseåret har kvinner opplevd mange andre
krisevirkninger.
Kvinnelobbyen
i EU (EWL), en paraplyorganisasjon for over 2000 kvinneorganisasjoner,
kritiserte både IMF, EU og regjeringene alt i 2009 for at de verken ”erkjenner, forstår, analyserer eller gjør
noe med de særlige krisekonsekvensene for kvinner”.
Kvinnelobbyen
viste til at EU-kommisjonen i den årlige likestillingsrapporten, regna med at
krisa ville slå hardere ut mot kvinner enn mot menn. Som gruppe får kvinnene
lavere lønn, de jobber mer deltid og har mindre trygghet for å beholde jobben.
Men den konkrete krisestøtten er i overveiende grad satt inn mot å hindre at flere
menn blir arbeidsløse.
Det
er ofte kvinner som rammes hardest når velferdsytelser kuttes. Da vil en del kvinner tvinges ut av
arbeidslivet eller over i deltidsarbeid fordi de må ta over mer av omsorgen for
barn og eldre slektninger.
Enslige
forsørgere er særlig utsatt. Oppimot 90 prosent av dem er kvinner. Krisa slår
derfor ulikt ut for kvinner og menn. Det burde krisepolitikken ta hensyn til,
er et krav fra EUs kvinnelobby. (“From words to action”, EWL 2015)
Men
les boka til Ingeborg Eliassen («Harde tider. Det nye arbeidslivet i Europa»)
som kom ut før jul! Bedre enn noen sammenfatninger og statistiske oversikter
møter du der det levende livet under krisa, både for menn og for kvinner. Der
viser de mange kvinneskjebnene nettopp hvor annerledes krisa rammer kvinner i
ulike livssituasjoner, med ulik tilknytning til arbeidslivet og med ulik evne
og vilje til å mestre de utfordringene de møter.
Vold
mot kvinner har økt betydelig under krisa – også vold innen familier.
Arbeidsløshet og pengemangel øker mange slags konflikter i en familie, samtidig
som mange kvinner opplever at de ikke har samme mulighet for å bryte ut av et
voldelig samliv når jobbmulighetene forsvinner. Det gjør det ikke bedre at
bevilgningene kuttes til krisesentra og andre tiltak for å forebygge denne
hverdagsvolden eller for å ta seg av ofrene for slik vold.
Sosiologiske
undersøkelser viser at fremmedfrykt og hatefulle ytringer har økt under krisa.
Både i dagliglivet, i sosiale media og i det offentlige livet er det større
toleranse for en slik utvikling.
Likestilling
har vært et honnørord som kom inn i EU-traktaten helt fra starten i 1958. Som
politisk system har EU i alle år forstått og framstilt seg sjøl som at
økonomisk integrasjon fremmer alle gode formål. Når handelshindringer fjernes,
blir det økt velstand og samarbeid til gjensidig fordel også på alle andre
områder. En har sett skjevt på dem som har spurt: hvem vinner og hvem taper på
denne utviklingen?
EU har lenge hatt
som høytidelig vedtatt mål at stadig bedre likestilling mellom kvinner og menn
(såkalt ”gender mainstreaming”) skal gjennomsyre all politikk. Fra mange hold
kritiseres det at dette glemmes i krisepolitikken. Krisa svekker både oppmerksomheten
og den politiske viljen til å ta likestillingsutfordringene på alvor.
Rundt
2005 kom det et tydelig klimaskifte i store deler av EU-politikken. Hensyn til
sosial utjamning, miljøvern og forbrukervern skulle underordnes kravet om
konkurranseevne. Det skulle bli ny fart i
arbeidslivet ved å satse på konkurranse og «fleksible» arbeidsforhold.
Som
så mye annet ble likestillingspolitikk ikke bare en luksus en ikke kunne
tillate seg i samme grad som før, men oppfatta som så mye annet som en belastning
på evnen til rask omstilling i arbeidslivet.
Retorikken
om at stadig friere konkurranse skal utkonkurrere resten av verden, er – utafor
EU – problematisk nok. Den dominerer den storstilte planen for et «Europa 2020»
like mye som den dominerte Lisboa-strategien vedtatt i 2000. Realiteten er
blitt at sosiale hensyn og miljøhensyn må vike hvis de hindrer utviklingen av
et mer konkurransedyktig næringsliv.
De
som jobba med likestillingsinitiativ i Brussel, har opplevd at det er blitt
verre å få gjennomslag for nye initiativ. (Cavaghan 2014) Politikken for et mer
fleksibelt arbeidsliv førte til at det ble mer deltid og korttidskontrakter
særlig for kvinner. Det oppsto en ny underklasse av «arbeidende fattige»
(working poor) der de fleste var kvinner. Samtidig ble det i mange land skåret
ned på offentlige tjenester som helsetilbud og velferdsordninger.
Faren
for et tilbakeslag i rettigheter for kvinner er stor – både på grunn av ei
krise som kan gå over i en langvarig stagnasjon med så lav vekst at
arbeidsløsheten knapt går tilbake. En utålmodig generasjon av unge kvinner kan riktig
nok komme til å stille krav som skyver kvinnekampen framover. På den andre sida
er det i mange land (Frankrike, Tyskland, Ungarn, Hellas) klare tegn til
konservativ reaksjon mot alt som smaker av økt likestilling mellom kvinner og
menn.
I
mars 2014 stemte EU-parlamentet ned en rapport som prøvde å dokumentere at
kuttpolitikken ramma kvinner særlig hardt. Det betyr at det kan bli en tøff
kamp om den likestillingsstrategien som EU-kommisjonen etter planen skal legge
fram i løpet av 2015.
De
som driver fram likestillingspolitikken i EU, vil nok mer enn de fleste
EU-regjeringene. Men de mektigste kreftene i EU undergraver likestillinga fordi
de vil så mye annet.
Viktige kilder:
Rosalind Cavaghan: “The Rise and Fall of Women’s
Economic Empowerment? How the crisis has affected EU gender equality policy.”
Heinrich Böll Stiftung 2014
“The Impact of the Crisis on Gender Equality and
Women’s Wellbeing in EU Mediterranean countries”, Unicri , september 2014
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar