Når harmonisering av standardkrav kan øke ondskapen i verden. (Fritt etter Bertolt Brecht)
Bak lukkede dører forhandler EU og USA om noe som skal bli
verdens største handels- og investeringsavtale. Det offisielle navnet er «Trans-Atlantic
Trade and Investment Partnership», forkortelsen er TTIP.
TTIP har som mål å fjerne alt som fins av handelshindringer
mellom EU og USA. Da må lovverk og standardkrav «harmoniseres». Det skal skje
ved et vedvarende «reguleringssamarbeid» som både kan endre de lover og
standarder som fins i dag, og som i tillegg sørger for at nye lover og
standarder blir de samme i EU og USA.
Mange konflikter må overvinnes og mange interesser må nedkjempes
for å nå fram til full harmonisering. Det skal f.eks. bli spennende å se hva
som skjer med kosmetikk-lovgivningen der EU har forbudt 1328 kjemiske stoffer,
og USA bare 11.
Men kanskje er det ikke særlig spennende? Ved hjelp av en
lov fra 1976 har myndighetene i USA klart å begrense bruken av fem kjemiske
stoffer av de 60 000 som den gang ble vurdert som trygge. Asbest er ett av
de 59 995 som fortsatt er «trygge».
Reguleringssamarbeidet skal samordnes av et «reguleringsråd»
som skal passe på at det ikke oppstår nye handelshindringer når det vedtas nye
lover og standardkrav i EU og USA. Dette reguleringsrådet må undersøke alle
forslag til nye lover og standardkrav før de fremmes offentlig. Det som skal
undersøkes, er begrensa til ett eneste spørsmål: skapes det nye
handelshindringer?
Sjansen for at reguleringsrådet vil bli dominert av miljø-
og helseeksperter, er derfor liten. Det er de som har falkeblikk retta mot alt
som kan innebære handelshindringer som skal inn i et slikt råd. Det vil i
praksis si talspersoner for bransjer og næringsorganisasjoner.
På begge sider av Atlanterhavet jobber tunge
næringsinteresser for den enkleste – og den mest skadelige – formen for
harmonisering: det som kalles «gjensidig
godkjenning av standarder». Det kunne like gjerne kalles «samling i bonn». Det er de svakeste
standardkrava som da kommer til å gjelde.
Dette har allerede skjedd. Harmoniseringa via TTIP har slått
til lenge før avtalen er ferdigforhandla. Her er ett av eksemplene:
Etter tiår med harde dragkamper var EU i ferd med å utvikle
et strengt regelverk for hormonforstyrrende kjemikalier. Det var blant annet lagt
opp til at 31 plantevernmidler skulle forbys. Det førte til at det fra USA ble
satt i gang en godt skjult, men aggressiv, lobbykampanje.
AmCham, det amerikanske handelskammeret, trua i all
fortrolighet med «vidtrekkende
konsekvenser» hvis forbudet ble vedtatt. Europeiske kjemikonsern som
Dupont, Bayer og BASF advarte mot at det planlagte forbudet kunne «skade forhandlingene med USA» om TTIP.
BASF påsto – også i all fortrolighet - at forbudet mot de 31 plantevernmidlene ville
«begrense den frie handelen med
landbruksvarer på globalt nivå».
Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht fortvilte i et par av
sine skuespill over at sjøl gode mennesker måtte bli onde for å kunne mestre kapitalistiske
livsvilkår.
Det kan se slik ut siden EU utsatte forbudet mot de
hormonforstyrrende plantevernmidlene til tross for at det kunne føre til
helsekostnader på 150 milliarder euro i året – og tilsvarende enorme unødvendige
lidelser for millioner av mennesker - som følge av sjukdommer som disse kjemikaliene
kan forårsake. (The Guardian 22. mai)
Reguleringsrådet til TTIP må nødvendigvis holde øye både med
det som skjer i EU og det som skjer i USA. Og det må kunne gripe inn tidlig
nok.
Det betyr at hvis den svenske regjeringen vil fremme en
lovendring i EU, må forslaget vurderes i reguleringsrådet før den politiske
behandlingen i EU-kommisjonen og lenge før den politiske dragkampen mellom
EU-regjeringene og innad i EU-parlamentet tar til.
Det betyr at de tyngste næringsinteressene skal kunne fjerne
forslag til lovendringer før de kan diskuteres offentlig, og det betyr at USA kan
få et avgjørende ord med i laget om hvordan lovverket i EU skal utvikles. Og
vice versa for EU i USA.
Reguleringsrådet vil også gripe inn overfor reint nasjonale
lovforslag i EU-land – og overfor hva delstater i USA måtte finne på som kan
hindre handel med EU.
Reguleringsrådet til TTIP skal ikke ivareta allsidige
samfunnsinteresser. Det ville forutsatt en dublering av den kompetansen som
fins i departementer og andre offentlige instanser.
Reguleringsrådet skal ha den enkle oppgaven å være lyttepost
for dem som kan sette inn størst innsats for å få vekk handelshindringer – uansett
hvilke samfunnsmessige hensyn som er bakgrunnen for det lovverk og de
standardkrav for miljø, arbeidsmiljø, folkehelse og forbrukervern som rådet vil
gripe inn mot.
EU-kommisjonen er blitt så begeistra for en så ensidig
overvåking av lovverk og standardkrav at noe sånt vil den ha også internt i EU.
19. mai sendte den ut et dokument med den uskyldige overskriften «Bedre
regulering for bedre resultater».
Dokumentet viser at EU-kommisjonen vil ha et «lovgranskingsstyre»
(regulatory scrutiny board) for å «lette byrdene» for næringslivet blant annet
ved å avvikle store deler av regelverket for helse, miljø og sikkerhet – særlig
for «små og mellomstore» virksomheter. Men
«smått og mellomstort» er i EU alle virksomheter med mindre enn 250 ansatte,
Det er ingen liten del av arbeidslivet i EU.
De står for mer enn 75 prosent av jobbene i privat sektor.
EU-kommisjonens «bedre
regulering» betyr derfor forsterka avregulering og økt frislipp av markeder
på stadig flere områder og i stadig flere sammenhenger.
Alt før EU-kommisjonen fikk lagt fram forslaget om «bedre
regulering» 19. mai, hadde 50 europeiske organisasjoner lansert ei «vaktbikkje»
(«Better Regulation Watchdog») for å sikre
at EUs opplegg for «bedre regulering» ikke svekker reguleringer som verner
arbeidstakere, forbrukere og miljøet. Dermed reises en kamp som i høyeste grad
er viktig også i EØS-landet Norge.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. mai 2015)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar