Se deg om, Reegård!

EU – og dermed også EØS - har en grunnleggende høyrevri bygd inn i traktater og vedtaksregler.

 LOs sjefsøkonom, Stein Reegård, roser EØS-avtalen  i et intervju i Klassekampen sist mandag med at «EØS er en like stor bauta i norsk historie som hovedavtalen». En bauta kan være så mangt, men Reegård presiserer det slik: «Sier man opp EØS, vil det være like skadelig som å avvikle ordningen med hovedavtale.»

Det virker som om Reegård ikke tar på alvor det kraftige varsko som forskningsmiljøer i fem nordiske land sendte i november om at den nordiske samarbeidsmodellen innen arbeidslivet er i stor fare. (Nordmod 2030)

Det er særlig fire forhold som Nordmod-forskerne følger med særlig oppmerksomhet og stigende bekymring:

• Organisasjonsgraden i Norden synker.
• Tariffdekningen synker også.
• Ulikhetene i samfunnet øker.
• Godt etablerte, universelle velferdsordninger viser tegn til å flises opp og erstattes av behovsprøvde ordninger.

Motkreftene til denne utviklingen kan komme til å svekkes og utmanøvreres så raskt at de ikke kan hindre at det ender med et ras som på kort tid endrer nordiske samfunn til det ugjenkjennelige.

Forskerne konkluderte slik:

- Hvis ulikhetene i Norden øker i samme fart som de har gjort de siste åra, vil Norden i 2030 ha like stor ulikhet som Frankrike
- Hvis ulikhetene i Norden øker i samme fart som i Sverige de siste åra, vil Norden i 2030 ha like stor ulikhet som Italia.

Og som forskernes utilsikta kommentar til Reegards EØS-hyllest:

 «Man bør ikke undervurdere hva som skal til for å hindre at avtale- og samarbeidsmodellen i arbeidslivet forvitrer, og hvilke utilsiktete konsekvenser det kan ha å rokke ved maktbalansen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i en slik sårbar, labil situasjon. Tillitsbaserte samarbeidssystemer tar lang tid å bygge opp, men kan ta kort tid å rive ned – slik man så ved forvitringen av avtalesystemet i England i 80-årene og delvis i Tyskland i 90-årene.»

Men hva har dette med EØS å gjøre?

Gjennom EØS har vi overtatt hele regelverket for EUs indre marked. Da er det ikke dumt å kikke litt på hvordan utviklingen har vært i EUs arbeidsliv etter at dette regelverket er vedtatt skritt for skritt etter 1986.

Slik ble utviklingen oppsummert i en fellesuttalelse  fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner: ”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Fellesuttalelsen kritiserer EU for å ”bygge et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”.

Uttalelsen ble vedtatt i 2006, før finanskrisa.

EFBWW, Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen, skildrer situasjonen i arbeidslivet slik:

«Hver dag utnyttes tusenvis av utstasjonerte arbeidere som moderne slaver. De er ansatt uten (eller med elendig) sosialforsikring, har skandaløst lav lønn (2 eller 3 euro i timen er ingen unntak), de arbeider til alle døgnets tider med liten kompensasjon, de bor i brakker, karavaner eller nedslitte bygninger.»

Samme utvikling skjer i deler av det norske arbeidslivet. I en lederartikkel i «Bygningsarbeideren» nr. 1/2014 skriver Ken Gordon Solfjeld, leder for Tømrer og Byggfagforeningen: «Dagens virkelighet er at entreprenørene har færre egne ansatte og satser heller på å sette ut jobbene til underentreprenører eller innleie. Dette betyr at de fleste byggeoppdrag utføres av bedrifter uten tariffavtale, få organiserte, mye ufaglærte med lavere lønn, lavere produktivitet og ingen fagopplæring».

Hvis EØS er så bra for norsk arbeidsliv som Reegård vil ha det til, hvorfor var daværende LO-leder Roar Flaathen enig med alle andre på LO-kongressen i 2013 om at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler»?

At dette er i strid med regelverket for EUs indre marked – og dermed med EØS – har EU-parlamentet bekrefta flere ganger, bl.a. med et vedtak i oktober 2008 om at markedsfrihetene ikke må være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.

Men er det liberalisering og privatisering som har økt de sosiale forskjellene og skapt den nye fattigdommen?

Det bekreftes i et stort anlagt forskningssamarbeid www.pique.at som i seks europeiske stater har tatt for seg fire tjenestebransjer. Konsekvensene er tydeligst i de sektorene der konkurransen er skarp og der lønnskostnadene veier tungt. Det er der fagbevegelsen mest mister medlemmer og kampevne.

Det er mulig Reegård ikke erkjenner at EU fra starten av har hatt en grunnleggende høyrevri bygd inn i traktater og vedtaksregler. De traktatfestede markedsfrihetene stiller ikke arbeid og kapital likt:

Det er dette strategiske overtaket som gjør at NHO-ledelsen og de fleste konserndirektører hilser EU-medlemskap velkommen. Regelverket til EU utvikles systematisk slik at det skal bli enklest mulig å eie bedrifter i andre land, kjøpe opp bedrifter i flere land, slå sammen bedrifter på tvers av grenser.

Dette betyr at EU gir gode vilkår for konserndirektører som vil spille arbeidstakere (og myndigheter) i ulike land ut mot hverandre

Slik utpressing av myndigheter og ansatte er mulig også utafor EU og uavhengig av EU. Men EU-systemet fremmer denne utviklingen - og låser fast dette strategiske overtaket for kapitalsida gjennom en EU-traktat som bare kan endres hvis samtlige EU-regjeringer er enige om det. Virker det som et trivelig klassekompromiss?

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. januar 2015)