Tysk
utenlandsgjeld ble halvert i 1953 – hvorfor kan ikke den greske halveres i
2015?
«Håpet
kommer», sa Alexis Tsipras til velgerne midt i en hestekur som savner sidestykke i EU. Hver fjerde
greker går uten arbeid, lønninger og pensjoner er kutta mer enn i noe annet
kriseland i EU, og fagbevegelsen er fratatt forhandlingsretten og dermed all
mening.
Så brutale var de vilkåra
som den greske regjeringen måtte godta for å få de kriselåna som i mai 2010 og
oktober 2011 skulle berge Hellas fra konkurs og samtidig sikre tyske og franske
banker mot store tap på lån til greske låntakere.
Hestekuren har
ført til at mer enn fjerdeparten av den greske samfunnsøkonomien forsvant. Den disponible
inntekten for en gjennomsnittlig husholdning sank med mer enn ti prosent både i
2010, 2011 og 2012.
I
valgkampen sendte Syriza dette budskapet til resten av EU: Den som vil forsvare
EU, må hindre at Hellas bryter sammen økonomisk – uansett om det skulle skje
ved at Hellas tvinges ut av euroen eller gjennom en kuttpolitikk som landet
verken økonomisk eller sosialt kan tåle. EU har valget mellom kuttpolitikk og
demokrati. Hvis ikke demokratiske krefter endrer Europa, vil Marine Le Pen og
hennes allierte gjøre det.
Til
nå er alle slike tanker avvist kategorisk i Berlin og Brussel. Mens Tsipras vil
forhandle med EU-regjeringene, tviholder Merkel på at det må forhandles med den
såkalte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF – det trekløveret som
har stått sammen om å knuse greske samfunnsverdier i seks lange kriseår.
Der
Angela Merkel forlangte full underkastelse av grekerne, foreslo Tsipras en
internasjonal konferanse som kunne finne en samla løsning for alle EU-land som er
ramma av krisa.
Den
greske statsgjelda er økt fra 120 til 177 prosent av bnp i løpet av åra med
krisepakker og kuttpolitikk. Det er høyt over det nivået på 110 prosent av bnp
som IMF og finansministrene i EU i 2012 fastslo var det meste et land kunne
mestre. Tsipras vil forhandle om å få satt gjelda ned såpass at Hellas har
mulighet for å betjene den. Merkel står fremst i et talekor av EU-politikere
som avviser alt slikt.
Økonomene
i Syriza peker på at slik ble ikke Tyskland behandla etter 1945. I 1953 kom en
nettopp fram til en avtale om at halvparten av den tyske utenlandsgjelda skulle
ettergis, at gjelda bare skulle nedbetales i år der Tyskland hadde
handelsoverskudd med utlandet – og at nedbetalingen aldri skulle være over tre
prosent av eksportinntektene.
Hvorfor
kan det ikke forhandles om noe liknende også for Hellas?
Tyskland
har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i
valutaunionen – sammenlikna med andre euroland.
EUs valutaunion var fra
starten til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land med euro
som valuta. Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha
vært. Det var en fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og
særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia, fikk en valuta som var for sterk for
alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv – enten de skulle konkurrere på
eget hjemmemarked eller på det tyske markedet.
En tysk statsbank,
Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha
tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Et forsiktig anslag viste
at Tyskland på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) fikk
økt eksporten sin med 50-60 milliarder euro fordi euroen var en svakere valuta
enn D-marken. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er
ikke småpenger sjøl for Tyskland.
Krisa har også
gitt Tyskland andre fordeler framfor de landa som ble hardere ramma. Alle
regjeringer låner penger ved å legge ut statsobligasjoner for salg. Kriseland
som Hellas, Italia, Spania og Portugal måtte etter hvert betale både fem, seks
og sju prosent renter på statsobligasjonene sine. Ellers var det ingen som tok
sjansen på å låne dem penger.
Det var derimot så
trygt å låne penger til Tyskland at tyske statsobligsjoner kunne selges til
langt lavere renter. I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei
rente på minus 0,01 prosent, altså med negativ rente. Kjøperne betalte Tyskland
for å sitte med disse obligasjonene. Det hadde aldri hendt før, kunne finansministeren
fortelle. (Der Spiegel 10.1.2012)
Denne forskjellen
i renteutgifter dreier seg også om mange titalls milliarder euro i året. 80
milliarder euro var anslaget i september
2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012). Denne renteforskjellen er en fordel som
“kommer av seg sjøl” på finansmarkedene, men som har bidratt til at tysk
økonomi har tålt kriseåra så mye bedre enn andre EU-land.
Noen titalls
milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene fra EU og IMF, de pakkene
som bare ble gitt hvis knallharde kutt ble
gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske
statskassa hatt råd til. Disse krisepakkene ble alltid gitt som lån, og ikke som gaver. Lån med både avdrag til bestemte
frister og med renter.
Dragkampen
mellom Merkel og Tsipras er ikke bare et spørsmål om argumentasjon og moral. Naturligvis
er makt involvert. Foreløpig
dominerer kapitalmakta, Banker og konsern prøvde å skremme de greske velgerne
om hvor ille det ville gå hvis de stemte feil. Etter valget skremmer de med hva
som vil skje, hvis ikke Syriza skjønner alvoret. Det ligger makt i å kunne flytte penger.
Kvesser det seg til, kan kapitalflukt bli det som både rammer og lammer den nye
regjeringen.
Kvesser det seg
til, vil nok motkrefter røre på seg – også utafor Hellas. Men det er langt fra sjøl
de største solidaritetsdemonstrasjonene til effektiv motmakt. Skal håpet til Tsipras
sine velgere slå til, kreves det nok store mengder praktisk solidaritet med et
kjempende Hellas fra partier, regjeringer, fagforeninger og andre organiserte
miljøer over hele Europa. Vi har alle
noen å snakke med. Sånn kan det starte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. januar 2015)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar